Ull på ull - prosjektmøte

Referat frå møte i Cultiva-prosjektet

Tittel: Ull på ull: litterær beredskap med Hulda Garborg
Dato: 27. mai 2025
Til stades: Kathrine Gregersen og Birgitte Kleivset

---

Fordeling av oppgåver:

• Birgitte:

• Undersøkjer og bestiller pins til testing (storleikar, merkar)
• Opprettar profil for «Hulda» på TikTok og Instagram
• Tek i bruk InShot og reels for formidling (takk Kathrine)
• Undersøkjer lydbøker og relevant litteratur, m.a. Eva-trilogien og Hulda sine tekstar om bunad (#HuldaDrakten #Lydbok)
• Lagar ferdig forslag til søknad til Fritt Ord (#LitterærBeredskap)
  
  
• Kathrine:
  
  
• Skaffar ullstoff til broderier (gjenbruk, avkapp frå bunadsproduksjon)
• Skaffar garn, nåler (t.d. frå Rauma, ulike fargar)
• Berammar og bestiller tre stadar/tidspunkt for workshops

Neste møte:

1. juli – Utprøving av broderi, garn, pins med meir

Du må kunne bli sint for å finne andletet!

 🎧 Anbefaling: Lytt til den litterære samtalen om Det usynlige barnet – ei podkastperle om synleggjering, raseri og mummihumor

Eg vil varmt anbefale denne podkast-episoden der forfattarar Heidi Sævareid, Marie Aubert og Linda Fischer Høyrem snakkar om Tove Janssons Det usynlige barnet. Om traumer, humor, sinne og barndom. Det eg verkeleg likar, er korleis dei løfter fram dei eksistensielle og kroppslige kreftene i teksten: korleis det å komme i kontakt med sitt eige raseri faktisk kan vere nøkkelen til å bli synleg.

Ninni – det usynlege barnet – kjem ikkje tilbake til seg sjølv berre gjennom varme og omsorg, men gjennom sinne. Ho blir ikkje synleg før ho biter! Det er ei kraftfull forteljing om grenser, rettferd og det å finne tilbake til røysta si. Samtidig løftar episoden også fram det humoristiske og absurde i novella – for Tove Jansson skriv ikkje berre mørkt og melankolsk, ho skriv også med lun og skarp humor. Mummipappa som blir biten i halen og reagerer med indignasjon, er eit lite meisterverk i seg sjølv.

💬 Samtalen mellom dei tre er klok, varm, leiken og lærande. Perfekt lytting for deg som er glad i Tove Jansson, nevrodivergens, barnelitteratur, filosofi – eller berre god samtale. "Du må kunne bli sint for å finne ansiktet ditt!" som Linda uttalar i podkasten. Takk! Dette trengde eg!

🔗 Høyr episoden her

📖 Og les novella på nytt – med eit nytt blikk.

#DetUsynligeBarnet #ToveJansson #DetåBliSett #Røynda #RaseriSomRessurs #Synleggjering #HumorOgAlvor #Mummiverda #FeministiskLesing #Podkast

Våren 2026 kjem "Eit år med Hulda Garborg"

 

Til høsten kommer 2. utgave av "Et år med Camilla Collett" OG "Et år med Amalie Skram."

 

Sigrid Undset og Ivar Aasen

 Nå har jeg skrevet/skriver bøker om:

• Camilla Collett (som var 33 år eldre enn vennen Amalie Skram)
• Amalie Skram (som var 16 år eldre enn vennen Hulda Garborg)
• Hulda Garborg (som var 20 år eldre enn vennen Sigrid Undset)

I 2026 har jeg bestemt meg for (i dag) at jeg vil følge sistnevnte, slik at bøkene blir en "lenkende kvartett:" Et år med Sigrid Undset. Jeg gleder meg!

PS: Jeg skal gjøre én ting i tillegg. I forbindelse med at jeg skriver på nynorsk i år, om Hulda, har jeg også lyst til å bli litt mer kjent med Ivar Aasen (født samme år som Camilla Collett,) og satser på en adventskalender om ham. I den forbindelse tester jeg ut profilbilde via KI. Hva synes dere?

Når kvinner rasar – SCUM, kunst og det tredje skiftet

Faksimile artikkel i Fvn 5/2025

I denne tida, der debattklimaet blir meir polarisert, og sosialemedialisert –  og kulturarenaer for kritisk tenking stadig meir pressa, er det berre å applaudere det som no skjer i Kristiansand: ein ny litteraturfestival, Et annet sted, er under oppsegling – støtta av Cultiva. At fagfolk og ildsjelar frå akademia, forlagsverda og vidaregåande skular riggar opp ein festival med rom for dei vanskelege samtalane – om kunst, politikk, kjønn og språk – er imponerande og viktig. Miljøet som står bak har allereie gjort seg bemerka med fleire arrangement i Posebyhaven – eit levande, tverrfagleg kultursentrum i gamlebyen vår, der du like gjerne kan møte ei butikkdame som ein historikar over ein halvlitar eller eit nybakt brød.

Denne veka samla dei til lesesirkel og samtale om Valerie Solanas og SCUM Manifesto frå 1968. I baren Et annet sted sat kunstnar Ann Cathrin November Høibo og forskar Camilla Mørk Røstvik i samtale. Tema: raseri, kunst, kvinneleg skapartrong – og kva som skjer når samfunnet ikkje ser deg som kunstnar, men som avvik. Valerie Solanas var ei outsider-stemme med ein blyant kvassare enn dei fleste. Ho var forfattar, feminist og radikalar – men også ein sosialt marginalisert kvinneperson som levde på gata, selde sex, blei diagnosert med schizofreni og til slutt skaut Andy Warhol i 1968. I dag blir manifestet diskutert som både galskap og genialitet. For mange er Valerie Solanas ein feministisk ikonoklast: ho utfordra grensene for kva kvinneleg raseri kunne vere – og kven som fekk lov til å vere kunstnar, visjonær, eller berre forbanna.

Eit spørsmål som dukka opp denne kvelden, var: Har kvinnelege kunstnarar framleis ein lengre veg til kommersiell og internasjonal suksess enn sine mannlege kollegaer, et tema Solanas var oppteke av? Svaret frå scena var optimistisk: Nei. Eg stussa. Eit raskt søk på «billedkunstnere i Norge» gir framleis nesten berre mannsnamn. Inntektslistene, visningsstatistikkane og Wikipedia-biografiane er like einskjønna. I publikum denne kvelden glimra òg mange mannlege kunstnarar med sitt fråvær.

Så kor reelt er dette likestillingsframsteget – og kven avgjer kva som vert rekna som kunsthistorie? Eg tenkte på Aasta Hansteen – ein underkommunisert pioner. Noregs første kvinnelege biletkunstnar. Ho bar pisk under frakken på Karl Johan, ikkje berre for vern – i følgje biograf og forfattar Marta Breen blei denne pisken òg nytta. Aasta, som var lesbisk og fann seg best til rette i undergrunnsmiljø som nynorskrørsla i den vesle byen Christiania, levde i eit ung, men «mandig» Noreg der kunstnarmenn bygde nasjon – medan kvinner blei ståande utanfor. Ho og venen, Camilla Collett – Noregs første moderne romanforfattar – blei bokstaveleg og kulturelt skyvde ut i kulda. Camilla ga opp fast bustad, sette bort to av borna, og flykta utanlands. I heimlandet blei ho aktivt motarbeidd, baksnakka og stempla som "rusa og gal" av maktpersonar som Bjørnstjerne Bjørnson. Heldigvis såg Susannah Ibsen henne, og inviterte henne til Dresden – eit fristed for tankar om kvinneliv, kunst og kamp. Ingen Camilla og Susannah – intet Et dukkehjem. Men i dag får framleis “den geniale og gale” Henrik Wergeland oppmerksemda både nasjonalt og internasjonalt, den “gale” Camilla Collett anses ikkje som like interessant.

For å bli kunstnar måtte både Aasta og Camilla gi det vi i dag kallar det tredje skiftet ein lang fingar. Dei ofra tryggleik, moderrolla, eit konvensjonelt liv. Dette tenkjer eg på då eg ser kvinner i salen skylle ned restane av den eine halvlitaren, reise seg og gå – for å rekke barnevakt, kveldsmat og eksamensnervøse tenåringar. Arrangementet var tankevekkande, skarpt og viktig – men det var altfor få menn der. Kan hende sat dei heime med borna våre?

🐯

Ikonet Lisa Rinna lærte oss: «Why have a midlife crisis when you can have a MIDLIFE COMEBACK?” 💃🐯🔥👑  Overgangsalder? More like OVERDRIVELSESALDER! 🌪️🎢  

Glam💄💣 – Fordi vi løser livets store spørsmål med leopard og drame 💋🔥  Når 🐆🌀 – når midtlivet treffer , men du svarer med Hold min drink! 🍹💎💦.  

Så la verden si du er i den vanskelige alderen! VI VET VI ER I DEN FABULØSE ALDEREN”

🌟👯♀️🎉  

XOXO – Din mellomdrama-dronning som gråter i leopard og ler i rød lebestift! 😘💄🐆