Kvartlivskrisa

"Jeg er glad for denne anledningen til å snakke om ensomhed, kvartlivskrise og "banning i menigheden" - for hvordan skal man egentlig snakke om det vanskelige i livet?"

Har nylig blitt intervjua av Studentavisen Unikum - (last ned pdf her).Desirée N. Skalle tok nydelige bilder, og Siri Funnemark skrev et godt intervju (etter at jeg hadde snakket i det uendelige på inn- og udpust! #FlinkeFolk!

20

Jeg synes det var litt vanskelig å være tjue. Først synes jeg det var vanskelig å bli tjue – herlighet, nå blir jeg faktisk voksen. Jeg hadde tenkt å oppleve veldig mye mer før jeg ble tjue. Halvveis ut i tjueårene fikk jeg noe som heter kvartlivskrise. Jeg gikk jo lenge på skole, lenger enn de rundt meg,  studerte i 8 år. Alle rundt meg ble så etablerte, så fort. Gifta seg og fikk barn, og jeg tenkte litt sånn  men hva med meg da? Hva skal jeg gjøre med livet mitt? Det ble veldig eksistensielt. Jeg syns det var vanskelig å finne min plass. Dette var på den tiden Bondevik sto fram med at han hadde en depressiv reaksjon. Og da begynte man å prate om disse tingene. Og sånn opplevde jeg at jeg hadde det. Det handlet nok litt om at jeg var midt i mellom to faser i livet. Hva skal jeg gjøre med livet mitt? Hvor er mannen i mitt liv? Hvor skal jeg bo? Hva skal jeg jobbe med? Alle disse spørsmålene som surra rundt – det ble litt for mye for meg, rett og slett. Jeg var bare 25, så det var jo litt tidlig å ha en midtlivskrise. Da leste jeg at det er noe som heter kvartlivskrise. Det hjalp å lese Erlend Loes Naiv.Super., som handler om opplevelsen av å være litt “lost” i verden. Sånn var det for meg å være tjue. Tredveårene syns jeg har vært mye bedre, de har vært helt fantastiske. Nå er de over, dessverre. Men førtiårene ser egentlig ganske bra ut til nå.

Lykke

Midt i denne kvartlivskrisen begynte jeg å lese mye poesi. Jeg har en master, det som heter hovedfag i litteratur, og skrev om Jan Erik Wold. Han er veldig opptatt av asiatisk litteratur, av beat-litteraturen. Det handler om det helt enkle i livet. Jeg fant ut at jeg måtte bruke hendene mine til noe. Så jeg begynte på en fantastisk skole ute i Søgne som heter Agder Folkehøyskole. Der holdt jeg på med keramikk. Rakubrenning og mange andre spennende teknikker. Der hadde vi egne sånne te- seremonier og den type ting. Hun som da var læreren min, Ann Beate Tempelhaug, stor kunstner.. Hun sa at det er veldig kjedelig å ha en tekanne som drypper. Den skal ikke dryppe, men helle bra. Og derfor er det viktig at tuten er helt perfekt. At teen ikke drypper. Lykken i det enkle. Å finne det lille glimtet av lykke eller velvære og en form for tilstedeværelse i det veldig enkle. Tenke over ting. Don’t complain, contemplate. Det å være lykkelig kan selvfølgelig også ha sammenheng med det ytre og da jeg var tjue følte jeg ikke at de ytre tingene jeg måtte ha for å være lykkelig var på plass. Men samtidig tror jeg lykke handler mye om å prøve å være til stede, en må, om ikke jobbe med det,må en i hvertfall ha bevissthet rundt det. Og plutselig kommer en sånn lykkefølelse. Inger Hagerups dikt om hva lykke er syns jeg er kjempefint. Å gå på en gressgrodd setervei,  altså det helt enkle,  “og kanskje ja, og kanskje nei, han elsker – elsker ikke meg. Men ennå ikke kjenne deg”.  Å ha en forventing om at det er noe bra som kanskje skal skje. Og de aller færreste lever i en sånn konstant lykkerus.

Ensomhet

Ensom er noe vi alle er. Vi kommer jo i en og en. De fleste av oss i hvert fall. Så er det den gode og den  vonde ensomheten. Den gode er det ikke noe galt i, det er viktig å være ensom, det er viktig å være en innimellom. Den vonde ensomheten.. Det var en undersøkelse som viste at mange er ensomme. Og selvfølgelig er det forskjell på det å være ensom og det å være alene. Og det er et stort problem. Og kanskje et slags velstandsproblem eller vestlig problem.  Den somaliske forfatteren Amal Aden sier at  det ikke er ensomhet i Somalia. Her bor vi i et av verdens beste land å leve i, men kanskje vi må betale med ensomhet?  Jeg har absolutt følt meg ensom og det har ofte hengt sammen med å ikke ha det bra. Da jeg tok grunnfag i Bergen kunne jeg føle meg ensom. Man ble kanskje ikke kjent med noen før vårsemesteret kom, og så skulle en begynne på et nytt fag til høsten igjen,så var det liksom på’n igjen. De helgene man opplevde å nesten ikke ha snakket med noeni løpet av helga.. Utrolig vond følelse.  Jeg tror det er viktig å ha noen funksjoner som gjør at man kan få hjelp. Den jobben SiA gjør er utrolig viktig, med studentprest og psykiatrisk sykepleier som man kan få snakke med ­ - jeg tror det er utrolig viktig å søke hjelp om man føler seg ensom. For en skal ikke gå rundt å ha det vondt alene. Det er viktig å få dele ting, men det er ikke så lett.

Eksamenstid

Hm, jeg skal ikke si jeg liker eksamen. Men på en måte likte jeg det litt, for det er litt ekstremt.  Det var i hvert fall det på den tiden. Vi hadde 8 timers eksamen. På den tiden leverte man ikke inn portprøver, fronter og  it’s learning fantes ikke. Alt var analogt. Vi gikk på forelesning, noterte etter beste evne. Før eksamen måtte notatene finleses, og i alle fall litt i pensumbøkene. Jeg lagde sånne store tankekart. Å kunne se sammenhengene. Da koste jeg meg litt, det var vel nerden i meg. I april gikk mange lys opp på en gang. Det ble litt “pang”, “oi”, “du verden”, begynner  å skjønne noe her, har ikke skjønt noe i hele år. Så det var litt fint. Det er også veldig behagelig å ikke ha eksamen på våren.  Jeg bodde i Bergen i noen år og det var i mai og april det var  fint vær i Bergen, det var de fine månedene. Og å da skulle sitte inne å lese, trekke for gardinene, sette i ørepluggene, prøve å holde buekorpesene ute. Det var jo veldig kjedelig. Nå jobber jeg et sted der veldig mange har eksamen. Men ikke jeg! Så jeg kan kjenne litt på den følelsen. Noe ved eksamenstiden kan jo være litt gøy, men det kan også være helt forferdelig hvis man ikke opplever mestring. Det er mye eksamesangst. Det er fantastisk at det er noe vi nå har kurs i, det var ingen som snakket om det på min tid. Mine beste eksamenstips er å prøve å bevare roen, finne fram den der lille nerden i deg og tenke at dette er jo egentlig litt interessant. Sette deg ned med en god kopp kaffe og lage litt hyggelige omgivelser rundt deg. Hvis du skal skrive en oppgave kan du sette deg inn i hva som er blitt gjort før, gjøre noen gode søk i Oria.  Det er fint å høre på foreleser og å lese pensum,  men ved å også orientere seg litt selv kan du lage en vinkling som er ennå mer interessant.

Engasjement

De som kjenner meg vil nok si:  “Hva er det som ikkje engasjerer deg, Birgitte?”. Jeg tror jeg egentlig kan bli engasjert av alt. Og det kan man jo bli litt sliten av. Jeg er medlem av Venstre og opptatt av miljø og klima. Jeg er opptatt av språk. Og litteratur  – sitter i styret på den sørlandske litteraturfestivalen. Har skrevet bok om de blaude konsonantane. Altså, dette med språk synes jeg er kjempespennende, for det handler litt om hvem man er. Det handler om identitet, historie og om hvem man vil være. Egentlig burde man si at det som engasjerer er den store urettferdigheten i verden. Og man skulle jo egentlig bare jobbet med det hele tiden.  Men så lever vi jo disse vanlige livene våre også da. Og så blir det noen ganger litt tilfeldig hva man engasjerer seg i. Jeg vil være engasjert i en bedre verden, der alle kan ha det så godt de kan ha det og der vi er rause med hverandre. Og deler.

Bøker

Jeg vokste opp på kirkebenken, så Bibelen føler jeg at jeg kjenner ganske godt. Det er noen grunnfortellinger i Bibelen som jeg noen ganger tenker litt rundt. Sånne ekstensielle ting. Da jeg studerte var det en litteraturforsker på UiA som sa at en fordel ved å undervise i litteratur her på Sørlandet, i Bibelbeltet, var at nesten alle har disse referansene til Bibelen. Bibelreferansene er ganske viktige når man skal lese klassikere eller litteratur fra 50- og 60-tallet. Jeg syns det er interessant med litteratur som sier noe om  livet og om livene vi lever. At man kan få noen nye perspektiver, se noe nytt ved livet. Jeg tenker at noen bøker har vært spesielt viktige i noen situasjoner og perioder. Som Naiv.Super. i kvartlivskrisen.  Jeg er veldig glad i lyrikk da. Jeg liker veldig godt å lese dikt og litt kortere tekster. Og da liker jeg veldig godt å ta utgangspunkt antologier. Halldis Moren Vesaas har laget en samling med kjærlighetsdikt på nynorsk. Denne er for meg den vakreste boken som finnes. Jeg prøver å følge littegranne med på det skjønnlitterære, men jeg må innrømme at det ikke blir så veldig mye skjønnlitterær lesning som småbarnsmor og fulltidsarbeidene. Det er  kanskje å banne i kirka, men jeg elsker å lese bokanmeldelser. Spesielt i Morgenbladet, der er det kjempedyktige bokanmeldere. Da får jeg i hvert fall en viss oversikt. Og om jeg kommer over boka senere, får jeg kanskje lyst til å lese den. Siri Hustvedt  er en forfatter jeg gjerne vil anbefale.  “Den sjelvende kvinnen eller Historien om nervene mine” er en slags biografisk, essayistisk bok der hun som forfatter har gått inn i en slags forskerrolle og tar for seg nevrovitenskap og hjerneforskning. Sånne type bøker liker jeg veldig godt. Og så er det veldig gøy med universitetsromaner, når man enten går på et universitet eller jobbre på et. For eksempel Helene Uris bøker, kjempespennende lese.

Barndomsminne

Det er kanskje litt dumt å si, men når jeg tenker tilbake på barndommen min, så synes jeg ikke den var noe grei egentlig. Alt lå til rette for at jeg skulle ha en lykkelig barndom,  jeg har fantastiske foreldre og tre fantastiske søsken, men jeg synes ikke det var så greitt. Jeg hadde det kanskje ikke så bra med meg selv. Akkurat som med kvartlivskrisen.. det er noe i meg som kan føles vanskelig. Og jeg tenker at det er noe man må ha et språk rundt. At ikke alle har sånne hyggelige barndomsminner der man bare løpte rundt barbeint og lekte med alle og klatret i trærne og sånn. Sånn var det egentlig ikke for meg. Det kan se slik ut på bilder, men det er ikke sånn jeg husker det. Jeg husker nok veldig mye følelser, jeg er et følelsesmenneske. Jeg har snakket mye med foreldrene mine om det og de sier “du hadde det fint du”. Men jeg var nok et litt engstelig barn som tenkte veldig mange tanker om alt mulig. For meg er kanskje de gode barndomsminnene fra tiden sammen med besteforeldre. Å komme til de.  Oppleve at de hadde så mye tid og at de synes det var så stas å få besøk av oss barnebarna. At de voksne tok seg tid til å være sammen med og leke med barna. Det er noe jeg i hvert fall kan prøve å ta med videre til mine barn. Jeg har ei fantastisk farmor som lever ennå, hun er 90 år. Hun hadde et eget kor og jeg fikk lov til å være medlem, selv om jeg egentlig ikke var stor nok.  Og det var jo fantastisk gøy.