Mi briljante venninne av Elena Ferrante

Romanen som alle leser for tida : Mi briljante venninne, oversatt fra italiensk til nynorsk av Kristin Sørsdal, beskrives som en "stor, filmatisk roman" på Samlagets forlagssider. Historien fortelles av Elena, som, får vite at venninna gjennom et langt liv, Lila, er sporløst forsvunnet sammen med alt hun eier. Ikke et hårstrå er tilbake, ikke et fotografi.

Historien om Elena og Lila begynner i en fattig, pulserende bydel i utkanten av Napoli. Fattigkvarteret er prega av vold og brutalitet. Elleve år gammel må Lila avbryte skolegangen for å arbeide i farens skomakerbutikk, mens Elena fortsetter å studere. 

Ferrante har, ifølge Samlagets nettsider, skapt "et storverk om vennskap mellom kvinner. Men er det bare kvinnelig vennskap og tilværelse forfatteren beskriver eller handler det like mye om realsjoner mennesker imellom - uansett kjønnsidentiteter?

I et nylig essay i Morgenbladet siterer forfatter Vigdis Hjorth Toril Moi, litteraturprofessor ved Duke University, om hvorfor forfattere skriver bøker:

"Når en forfatter skriver en tekst, sier hen egentlig: Dette er hva jeg ser. Kan du se det også?"

Mens f eks en forfatter som Karl Ove Knausgård skriver om det å være menneske - beskriver Vigdis Hjorth hvordan "kvinner verden over har lagt verkene sine frem for menn: - Dette er hva jeg ser. Kan dere se det også? - Så gidder de ikke å lese, eller leser og blir rasende og avviser eller fortier. Hvor mange menn har lest de helt avgjørende Et eget rom av Virginia Woolf eller Det annet kjønn av Beauvoir?"

En litterær verden der kvinnelige forfattere ses på som like viktige og relevante, for både kvinner og menn, synes å være en umulighet. Men la oss forsøke, kanskje en vakker dag vil Camilla Colletts skrifter endelig pulbliseres samlet og utgis, noe som er en selvfølge når det gjelder andre store norske norske forfattere som Henrik Ibsen og Knut Hamsun.

Og kanskje vil bøker som Mi briljante venninne av den italienske forfatteren leses som en roman om "vennskap" - ikke først og fremst om"kvinnelig vennskap." Elena Ferrantes skriver rasende godt - først og fremst om det å være menneske.  Kvinnelige forfattere kan, like mye som menn, beskrive det menneskelige, uansett tildelt kjønnsorgan. Les Ferrante, hva ser og sier hun? Kan du se det også?