Barndommen min var preget av en dyp indre verden, en verden fylt med fantasi og dagdrømmer. Der mange barn løp rundt utendørs, følte jeg aldri en særlig tiltrekning mot det. I stedet kunne jeg sitte i timevis inne, helt stille, mens tankene mine vandret til fjerne steder og spennende historier. Det var som om fantasien min var et rom jeg kunne trekke meg tilbake til når verden utenfor ble for krevende eller kaotisk.
På skolen var det en utfordring å holde følge. Jeg var en "stille elev" som sjelden laget bråk, men bak fasaden var det vanskelig å konsentrere seg om de tingene som krevde langvarig fokus. Lærerne sa kanskje at jeg var "flink" fordi jeg ikke forstyrret timene, men de visste ikke hvor mye jeg slet med å holde tankene mine på plass. Mange ganger gled de av sted, som blader i vinden, mens jeg stirret på tavlen uten egentlig å få med meg hva som ble sagt. Jeg kunne sitte der fysisk til stede, men mentalt var jeg langt borte, kanskje i en av de fantasiverdenene jeg stadig befant meg i.
Det var ikke slik at jeg ikke ønsket å delta mer aktivt. Jeg hadde et oppriktig ønske om å gjøre det bra, både hjemme og på skolen. Men jeg slet ofte med å finne energien til å følge opp det som ble forventet av meg. Det var som om det krevde enorm innsats å bare holde tritt med det andre så ut til å mestre uten anstrengelse. Samtidig fant jeg glede i mine egne stillesittende aktiviteter – å lese, tegne, eller bare drømme meg bort i mine egne tanker. Fantasien min var mitt tilfluktssted, og i den fant jeg en slags fred.
Det er først nå, i voksen alder, at jeg forstår mer av hvorfor barndommen min var som den var. Min ADHD-diagnose i senere år har kastet nytt lys over mange av de følelsene og utfordringene jeg hadde som barn. Jeg ser nå at min stillesittende, drømmende natur var en del av det å ha ADHD, spesielt slik det kan manifestere seg hos jenter. Jeg var aldri den typiske "hyperaktive" ungen som løp rundt og lagde støy – i stedet var jeg en som dagdrømte, en som ble sittende stille mens tankene fløy fritt.
Selv om jeg slet med å passe inn i forventningene rundt meg, var barndommen min også fylt med kreativitet og fantasi. I mine egne tanker kunne jeg være hva som helst, og det var der jeg følte meg fri. Nå, med den innsikten jeg har fått som voksen, kan jeg se tilbake på barndommen min med en dypere forståelse og aksept.
(Skrevet med bistand fra Chat GTP)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar