ADHD-tanker

Jeg var 50 år da jeg fikk ADHD-diagnosen. Det var ingen kurs, ingen opplæring i hvordan det egentlig er å leve med ADHD – ingen tips eller triks for hverdagen. Jeg har måttet finne ut av det selv. Men jeg har jo også sett ADHD på nært hold, i familien min.

Faren min, for eksempel – selv om jeg ikke så så mye til ham i hverdagen. Han var ute, alltid i gang med noe, gründer og leder i både det ene og det andre. En ung pappa med mange jern i ilden – typisk ADHD. Det var først i voksen alder jeg skjønte at det kanskje var nettopp det han hadde.

Farmor derimot, henne så jeg mer av. Hennes domene var kjøkkenet, og der gikk alt i full fart. Når hun vasket opp, stod spruten metervis. Hun snakket ofte om å "være i sjoga" – i flyt, i bevegelse. Det var på kjøkkenet hun inviterte hele familien på komper, sitt tradisjonsrike one-pot-wonder. Kjøkkenbenkene var fulle av maskiner laget på farfars fabrikk – hjelpemidler som gjorde det mulig for henne å fortsette med det hun elsket, selv med begrenset energi.

Jeg tror det var hos henne jeg for første gang så en oppvaskmaskin. Og jeg så hvordan hun i alderdommen forenklet. Da hun ikke lenger orket å bake pizza til alle barnebarna på treff, bestilte hun like gjerne. Hun fant løsninger som lot henne fortsette å gjøre det som var meningsfullt – på sin måte, livet ut.

Jeg ser nå at farmor kanskje var den første jeg kjente som levde med ADHD, uten at noen noensinne sa det høyt. Hun hadde funnet sine egne systemer, sine egne snarveier, måter å få det til å fungere på. Ikke perfekt, ikke ryddig – men ekte. Og kanskje er det nettopp det jeg også må gjøre nå: finne min måte. Min rytme. Mitt "sjog."

For det finnes ikke én fasit på hvordan man lever med ADHD, særlig når man er voksen og kommer sent til forståelsen. Men det går an å hente lærdom i det som har vært, i de menneskene som gikk foran – kanskje uten diagnose, men med samme uro, samme driv, samme behov for mening. Og det går an å gjøre som farmor: lage seg et liv der man får være seg selv, og samtidig få være med.