52 og forhekset – Madam Mim, overgangsalderen og feministisk heksekraft

Jeg har rosa hår, alternativ klesstil og mer livserfaring enn et gjennomsnittlig folkeeventyr. Jeg er en slags moderne heks – ikke farlig, men farlig klog. Og med en stadig sterkere evne til å kjenne forskjellen på bullshit og ekte magi. Til alle kvinner som føler seg rare, sinte, vise, slitne eller vidunderlige: Velkommen til heksesirkelen. Her kan du være alt – og litt til.

Å bli eldre er kanskje det mest underkjente feministiske prosjektet som finnes. Og for min del føles det litt som å bli mer og mer som Madam Mim. Du ved – bustete lilla hår, upassans mye latter, og ein slags oppvågning. Ein overgang – bokstavelig talt – til en ny, friere versjon av mæ sjøl.

For det er fordeler ved å bli eldre, altså. Ikke bare ved jeg mer (om både livet og hvilke sko som faktisk ikke klemmer), men jeg gir også dramatisk mer f***. Det er en slags magi i det. En slags heksekraft. Og apropos hekser: Dette er et ord  kvinner har fått slengt etter seg når vi er for kloge, for sterke, for bestemte, for skravlete, for barnløse, for gamle – eller rett og slett bare i veien. Det skulle ikke mer til før naboen hvisket «trolldom» og tingretten fyrte opp bålet. Rundt 60 000 mennesker ble drept i Europa under hekseprosessene – de fleste kvinner. Tenk på det, neste gang noen sier ordet «heks» med nedladans tone.

Det å bli eldre som kvinne er en berg-og-dalbane av hormonstormer og humørsvingninger som får puberteten til å virke som en prøverunde. Beverly house houswife Lisa Vanderpump – med glitter, restauranter og reality – beskrev menopausen som brutal, og sammenlignet det med å være 14 år. Hver. Eneste. Dag. For mange av oss er overgangsalderen en psykisk og fysisk rystelse. Det føles som om kroppen driver med mørk magi på egenhånd. Men det skjer også noe annet. Ein slags ny bevissthet. Du begynner å kjenne igjen dæ sjøl igjen – den rå, ekte, uredde versjonen, ei heks?

Jeg slår et slag for at «heks» er et hedersnavn. En heks ved hva ho vil. Ho har humor, historie og hormoner på sin side. Så ja, jeg har rosa hår, som Madam Mim. Jeg ler høyt. Jeg sier ting jeg mener. Og jeg sier det høyt. Jeg er ikke en «hurpe». Jeg er en heks. Og det føles ganske fantastisk. Heksa på vei tilbake – ikke som trussel, men som et  ikon. Som feministisk urkraft. Ikke som et skummelt vesen, men som en kvinne som nekter å be om unnskyldning for å være seg selv – enten hun rir på sobelime, robotstøvsuger eller bare sine egne ideer.