14. april 1941 Hjertets geografi

Sigrid Undset var ikke et menneske som søkte selskap for selskaps skyld. Hun var krevende, direkte og kompromissløs – og nettopp derfor ble vennskapene hun inngikk, dype og varige. I eksiltiden i Amerika, fra 1940 til 1945, ble vennskap ikke bare en glede, men en livsnerve. Gjennom brevene hun sendte hjem til søsteren Ragnhild, får vi et enestående innblikk i hvordan hun møtte mennesker, hva hun verdsatte i dem, og hvordan hun holdt fast ved de nære båndene selv over store avstander.

Et av de mest slående trekkene ved Sigrids vennskapsforståelse er den faglige dimensjonen. Hun søkte ikke bare varme og lojalitet hos vennene sine; hun søkte åndsfrender. Da hun traff Hope Emily Allen, en spesialist på middelalderlitteratur, var det som om to verdener møttes. Hope var, slik Sigrid beskriver henne i brevet av 19. november 1938, en naturkraft: «Hope kommer til å foreslå turer hver dag, hun flyr som en kanin over jorder og gjennom skog og opp og ned ravinene, og er like optatt av å stanse og høre etter fugler og finne rare ting på jorden som jeg selv» (Skouen, 1982:83). Det er et portrett fylt av beundring og gjenkjennelse, her er en som ligner henne selv.

Vennskapet med Hope ble et fast holdepunkt i Amerika. Den 30. mai 1943 skriver Sigrid til Ragnhild om det eneste maset hun bryr seg om, fordi det kommer fra Hope Allen: «Jeg har ikke vært min 'årlige' tur til Oneida endda, og nu blir det vel ikke før i juni. Men Hope, min amerikanske veninde, senner mig en eske med blomster hver uke, og maser på at jeg må komme» (1982:83). Det er noe rørende ved dette bildet – den verdenskjente forfatteren og Nobelprisvinneren, som lar seg beveges av en eske med blomster og en venninnes utholdende omsorg.

Men Hope var ikke alene om å fylle Sigrids amerikanske tilværelse med mening. Samme varme beundring næret hun for Willa Cather, den store amerikanske romanforfatteren. Også her var det både mennesket og forfatterskapet som fengslet henne. Vennskapet rommet blomster og brev, og da Willa ble syk, bar Sigrid på bekymringen stille: «Willa Cather er ikke i byen for tiden – hun har ikke vært frisk iår, og det er så trist. Hun er ett av de mest sjarmerende mennesker jeg har møtt» (1982:81). Og som en siste gestus over graven, da Willa Cather døde i 1947, skrev Sigrid på telegramblanketten sitt svar på sekretærens dødsbudskap: «I am sorry thinking how you must feel the loss of Willa Cather. I also loved her so much» (Ibid.)

En tredje venn trer frem i brevene: Dorothy Day, grunnlegger av den katolske arbeiderbevegelsen Catholic Worker. Sigrid beskriver møtet med henne med uhemmet begeistring i et brev: «Dorothy Day var en opplevelse. Jeg kunde simpelthen ikke se mig mett på henne – uten å være det minnste vakker, i sin enkle, nesten fattigslige lille selskapskjole, er hun noe av det skjønneste jeg har sett – heltinne og helgeninne, det føler man hele tiden en er i nærheten av henne» (1982:80).

Og så er det Margery Kempe; ikke den levende venninnen, men den middelalderske mystikeren som Hope Allen hadde viet sitt liv til å studere. Sigrid skriver den 14. april 1941 til Ragnhild om et forestående besøk og forteller om sin nye venninne: «Jeg er buden til å reise på weekend til en forferdelig rar og forferdelig søt gammel dame jeg er blitt kjennt med gjennem Margery Kempe – min nye venninne er specialist på middelalderslitteratur» (1982:82). Det er en setning som inneholder hele Sigrids humor og varme på en gang: en «forferdelig rar og forferdelig søt» dame – og det er den høyeste ros.

Vennskapene Sigrid knyttet i eksil var ikke tilfeldige. De var valgt, pleiet med brev og blomster, og bundet sammen av felles tro, felles interesser og en felles vilje til å leve fullt ut. De bærer bud om et menneske som, midt i krigens mørke, aldri sluttet å glede seg over et godt selskap – og aldri sluttet å elske dem hun hadde valgt å elske.