Arts and crafts-bevegelsen oppsto i Storbritannia på 1860-tallet og klesdesignet som vokste frem i denne kretsen, brøt radikalt med viktoratidens strenge korsettmote. Der datidens fashionable dame var innsydd i et timeglass av hvalbein og stål, tok arts and crafts-damene på seg løstsittende kjoler inspirert av renessansen og antikken. Stoffene var gjerne håndvevd ullkraft eller silke, farget med naturlige farger fra planter som indigo og valmue. Mønstrene var hentet fra naturens eget register: stiliserte blomster, slyngplanter, påfuglfjær.

Disse kjolene, som i dag gjerne kalles “blomsterkjoler” eller i folkemunne “bløtkakekjoler”, kjennetegnes av rommelig snitt, høyt liv eller ingen tydelig taljeutforming, blomstrete stoff i myke farger, og gjerne lange ermer eller draperte skuldre. De henspilte bevisst på noe fortidig og “naturlig”, et estetisk og politisk statement mot industrisamfunnets press.

Bevegelsen hadde også en feministisk dimensjon. Mange av damene som valgte disse kjolene, var tilknyttet tidlig kvinnesaksarbeid. Å kvitte seg med korsetten var ikke bare en smakssak, det var en kroppslig frigjøringserklæring. Kunstnergrupper som Pre-Raphaelite Brotherhood omga seg med kvinner i nettopp denne stilen, og malerne Dante Gabriel Rossetti og Edward Burne-Jones har etterlatt oss ikoniske bilder av langhårede kvinner i myke, blomstrete gevanter.

I dag møter den samme estetikken til dels sterk motstand. Kritikerne ser en naiv romantisering av en fortid som aldri egentlig fantes, en pastoral fantasi som tilhører privilegerte kvinner med råd til å velge bort korsetten og massemoten. Andre mener kjolene er formløse og useksuelle, eller de knytter dem til en bestemt type hvit, middelaldrende, kulturelt konservativ smak. “Bløtkakekjole” er blitt et begrep med brodd.

Men det finnes også sterke forsvarere. Mange fremhever at estetikken faktisk rommet noe radikalt: frihet fra kroppsfasong som norm, vekt på håndverk fremfor effektivitet, og en tydelig motstand mot kommersiell masseproduksjon, verdier som oppleves som høyst aktuelle i 2020-årenes bærekraftsdebatt. Slow fashion-bevegelsen henter bevisst inspirasjon fra nettopp arts and crafts-idealet om det håndlagde og varige.

Det er en viss ironi i at en estetikk som oppsto som protest mot industrisamfunnet, i dag selges industrielt og masseprodusert i syntetiske stoffer fra norske klesbutikker om sommeren. Den opprinnelige bevegelsens etikk og den moderne blomsterkjolens estetikk har lite til felles. Spørsmålet er kanskje ikke om kjolen er vakker eller stygg, men om den bærer noe av det tankegodset som skapte den, eller om den bare er blitt en trend som alle andre.​​​​​​​​​​​​​​​​