Kjære Camilla!
Jeg håper du befinner deg vel, hvor du enn er. Det er underlig, men jeg kjenner et slags slektskap med deg. Vi ble født i den samme byen: Du i Dronningens gate, midt i Christianssand, jeg i Eigeheia i utkanten – i det som nå er bydelen Søgne i Kristiansand.
Huset der du ble født, gikk tapt i den store bybrannen i 1892, tre år før både du og broren din, som fremdeles bodde i byen, døde. Gaten ble siden en del av den nye murbyen som reiste seg etter brannen. I dag ligger Thon-kjøpesenteret Sandens på stedet, og der barndomshjemmet ditt en gang sto, finnes nå blant annet prøverommene til H&M. Mitt eget søttitallshus står fremdeles i Eigeheia. Det kan ses fra Tangvall, der mine foreldre nå bor. Dine foreldre er på gravlunden ved Eidsvold kirke, du under en vakker minnestøtte for deg og Jonas på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.
Du er en hovedskikkelse i norsk litteratur- og kvinnehistorie. Likevel er det fremdeles forsket mindre på deg enn på mange av mennene du skrev til, diskuterte med og levde blant. Brevene og notatene dine er ennå ikke ferdig transkribert og utgitt av Nasjonalbiblioteket. Men vi har Mindeudgaven i tre bind fra 1912, med mye av det du skrev. Den fant jeg trøst i under pandemien. Og alle "one-linerne" jeg fant; hadde du levd i dag hadde du levd av scenen. Det var jo også det du ville, men piker fra embedsfamilier skulle bare gifte seg, og sitte å brodere eller strikke i en krok det skrev du også om.
Når du skriver din biografi vil du fra aller første side gripe tak i meg. Du skriver dialogisk og direkte, som om avstanden mellom oss ikke består av mer enn noen små blekktegn på gulnet, tykt papir. Røyksignalene dine når helt fram. Du skrev denne selvbiografien når du var omkring femti år gammel, og du henvender du deg til alle oss som ikke får sove om natten. Til oss som vet hva det vil si å være utslitt, men likevel ikke bli forstått. De lykkelige menneskene som sover godt, vet ingenting om dette, skriver du. Du vender deg i stedet mot dine egne: de søvnløse, de ensomme og dem som ligger våkne mens resten av verden hviler. «Ved du, hvad det vil sige at være søvnløs? end du, og du?» spør du.Ja, kjære Camilla. Jeg vet det. Vi vet det.
Du beskriver søvnløsheten som «denne Mørkets Igle, der usynlig suger vor Livskraft». Søvnløsheten og natteskrekken som tapper ossi det skjulte, samtidig som omverdenen ofte mangler både medlidenhet og overbærenhet. Fysisk smerte blir forstått. Tannverk kan alle forestille seg. Men den langvarige søvnløshetens tretthet, nedstemthet og ømfintlighet blir møtt med mistro, formaninger; eller et høflig, vantro smil, skriver du. Nå sover alle andre. Du vender du deg til oss som fremdeles er våkne:
«Til eder, I søvnløse, kommer jeg nu i den tause Nat, til eder vil jeg tale, kun I vil forstaa mig ret.»
Du setter deg ved sengekanten vår. Du lover ikke at søvnen skal komme, men tilbyr selskap gjennom de lange timene. Du vil fortelle noe; sørgelig eller lystig, hva det nå måtte bli; for å gjøre natten litt kortere.
Mer enn 160 år senere sitter jeg her og leser. Jeg hører deg, Camilla. Jeg forstår deg. Og du forstår meg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar