4. november 1879: «Et Dukkehjem» skulde være skrevet af Kvindehaand!

Et Dukkehjem kom ut dags dato, 4. november 1879. Og Henrik Ibsen sendte stykket i posten til vennen Camilla Collett med en oppfordring: «Tør jeg bede Dem venligst modtage og velvilligst læse medfølgende exemplar af mit nye skuespil?” Dramatikeren visste nok at skuespillet ville falle i smak hos Camilla; flere år tidligere hadde hun skrevet et essay, «Fædrelandske Forfattere», som siden ble utgitt i samlingen Fra de Stummes Leir i 1877, her skriver hun: “(H)vem har ogsaa skabt slige Kvindeskikkelser som Ibsen? Man maa gaa tilbage til Shakespeare for at finde dem! (...) Her var Hengivelsen parret med Vilje og Karakter; hun lystrede ikke alene, men hun foreskrev, hun greb selv ind; hun gav ikke alene, men hun modtog ogsaa; hun tilgav, men som en Dronning tilgiver, ikke en pisket Slavinde (...)”

Henrik og Suzannah vil gjerne møte Camilla snart igjen og han fortsetter brevet: ”Når skal vi se Dem igen? Vi taler ofte om Dem, tænker endnu oftere på Dem, og savner Dem altid.” Det er litt av en kjærlighetserklæring fra ekteparet, som etter “1½ års fraværelse, mest i Rom,” er tilbake i Kristiania, der hadde de “ indrettet (...) en bolig i Amalienstrasse 50 a." De gleder seg til å ses: "Det vil være en fest for os den dag vi kunde se Dem træde ind til os her. Med de bedste hilsener fra min hustru — Deres ærbødigst hengivne Henrik Ibsen.»

Åh, de var endelig tilbake i gamlelandet, og de gledet seg stort til å treffe Camilla! Det gjør meg så glad (selv 147 år etter,) og det viser også menings- og kampfellesskapet dem imellom. Camilla forteller at diskusjonene hadde gått høyt noen år tidligere da hun hadde besøkt dem en månede i Dresden, og nå hadde altså Henrik endelig revet av manneplasteret og levert! Bare to dager etter at skuespillet ble gitt ut (og før hun mottok signert eksemplar i posten) skrev hun dette - i betimelig høyprosa, uten å sende (det gjorde hun senere): “ «Uforlignelige Ibsen! Hil være Dem der af alle, Store og Små, har Mod til at slå rigtig i Bordet til os herhjemme.»

 
Henrik Ibsen hadde altså slått i borden, på en måte Camilla Collett selv ikke hadde maktet skriver hun. Hun hadde vært forfatter i 30 år, men som kvinne var det nesten umulig å bli lyttet til, men det hadde Suzannah og Ibsen gjort, de hadde tatt henne på alvor: “Et kvindelig Forfatterskab, der fuldstændig bryder med det foreskrevne, det er for sterkt for os” skriver hun samme år; men nå hadde av en av verdens største forfattere gjort det, og hun hadde bidratt med dype, filosofiske samtaler og høylytt krangel; Camilla skriver senere i artikkelen «Kritikken og Kvindesagen» (1879): «Et Dukkehjem» skulde være skrevet af Kvindehaand! Vel, at det ikke er saa; vi havde ikke ikke faaet det at se paa nogen Scene."