Fornemmelse for slaps - petit

Jeg har blitt spaltist i Fædrelandsvennen og hadde "Fornemmelse for slaps" på trykk 19. januar. Her er den:

Fornemmelse for slaps
Før var sørlandsvinteren blaud som ei overkokt kompegryde. Vi fikk ikke snø, men sø. Det florlette snøpleddet som vinterstid la seg over norgeskroppen, rakk ikke ner til de kalde sørlandske vinterbeinan. Her var det kaldt, blaudt og grått. Men vi klaga ikke, vi bare tusla stille omkring i sørlandsk slaps og rågevann, iført sydvest og lange slagstøvler.

Eskimoene har ikke hundre ord for snø, de har bare to. Men det er fakta at sørlendinger har svimlende mange ord for slaps, eller "slupseveir" som Vilhelm Krag kalte fenomenet. Eksempler er sørpe, slusj, slaps, issørpe, holkeslusj, sørpesuppe, grødslaps, rågesørpe, haglslusj, skiddenslaps, nysørpe, holkeslusj, holde-seg-inne-slaps og så videre. Ordrigdommen kan vidne om ursørlendingens hang og trang til språglig trøst i møde med alt dette kalde, dyvåde og grynegraudete.

Går det an å bytte vær? De siste somrene synes sørlandssola å ha blitt permanent omplassert til Troms og Finnmark. Til gjengjeld har vi fått fast regnværsvikar, en nystemt Cithar fra Bergen, som dessverre synes å ha blitt forespeilt fast sommerjobb i sør. Slagstøvler er blitt vanlig i juli. Vintrene synes på sin side å ha blitt kaldere de siste årene. Brøydekantene stiger i takt med gradestokkens hutrende lavmål. I bytte smeltes igloer og Grønland får endelig anledning til å leve opp til landsnavnet. Arktis udvannes og sørlendingenes slupseveir og andre blaude sørpeudtrykk kan med fordel eksporteres nordover. Grønsk språgråd er på sagen.

Sørlendingene er jo så greie og bedagelige. Vi er vant til å ta ein støyd. Heilt greit å måtte famle seg fram, som en blåfrossen Nansen eller Johansen over føygende ishvide sørlandsletter. Er det flere enn meg som strikker grønlandsgenser med selvspunnet villgeidgarn fra ei nøgen ø? Genseren blir god å ha på sleden bag grønlandshundespannet. Kanskje Johansen og jeg, blåfrosne ei arktisk natt får planta flagget på Nodenes, Ålo, Torskeholmen, eller ei anna islagt fiskebrygge, der selskinn selges til selvsømming av selskinnskaller? - Eller er har du gravd fram sparken, som heile husstanden nå klamrer seg fast på, før de kastes av i hauger ved nedsnødde skoler, arbeid og barnehager? - Sparkstøttingen, hvis rustne meier kun har raspa mod grus og holke de siste årene, ager nå føyelsmygt over hardpakka og nyarktisifisert sørlandsk tundra.

Undersøgelser viser at den sørlandske gourmetretten kompe i framtida vil bli servert med selspekkdott. Sånn blir det. Vi overlever alt. Men alligevel: jeg mener nå at møndihedan må gribe inn og rødde opp i all denne værbyttinga! Omfattes ikke sørlendingens tradisjonelle "slupseveir" av EUs tredje kulturminneværdirektiv? Kilmakrisa er uønska - spesielt nå som sørlandets grå livrett og stolte delikatesse står i fare. Kall meg gjerne gammeldags eller nostalgisk, men jeg likte faktisk sørlandsvinteren slig den pleide å være. Det var noe med det, slupseveiret, noe grått og vått og - helt greit!

Jeg har i dyb frustrasjon og klagesang over de triste værtiane meldt meg inn i et grønt og glitrende miljøparti: Ta meg, brug meg: Sammen skal vi skabe ei blaud og grå framtid. Mer slabs og slupseveir i sør, mer kulde, isfjell og knidrende turkise tilstander i verdens største, vakreste og uunværlige dybfryser, Arktis. - Og komper, fullstendig frie for selspekk!