Redaktører og journalister motarbeider falske nyheter hver dag!

Tirsdag 6. februar ledet historieforsker ved Arkivet, Thomas Vidnes Hansen Hagen en svært interessant, velregissert og tankevekkende samtale om falske nyheter med

sjefsedaktør i Broenxyz Hilde Sandvik og journalist i Innsyn.no Tarjei Leer-Salvesen. 

Veksten i sosiale medier generelt og Facebook spesielt ble tema i debatten om falske nyheter på Arkivet denne tirsdagskvelden i Kristiansand. - Mediene er ikke nødvendigvis lengre sentrale når det gjelder hva som deles av masseinformasjon, sier Hilde Sandvik: - Mediene har sittet på en «hvit hest» og visst best. Slik er det ikke lenger. Ferskt eksempel er i følge Broenxyz-gründeren hvordan nye nettsteder som Resett og Document.no tvinger tradisjonelle medier ut på banen, nå sist da Resett kjørte sak på Trine Skei Grande. 

- Jeg er lei av såkalte «sterke meninger» utbryter Hilde Sandvik. - Jeg vil mye heller ha analyser der man viser kildene man bygger på. - Enig, bruk gjerne hyperlenker i nettartikler, sier Tarjei Leer- Salvesen. - Selv mener jeg at fotnoter bør bli fotlenker, sier forsker Thomas Vidnes Hansen Hagen.

- Det et problem at disse nye mediene ikke holder samme nivå som tradisjonelle medier, samtidig som de, i motsetning til eksempelvis Fædrelandsvennen er gratis sier Leer-Salvesen. Folk må rett og slett bli mer kildekritiske, sier journalisten med bakgrunn fra gravearbeid i NRK Brennpunkt.

Begge paneldeltagere er kritiske til Faktisk.no - man kan kanskje si at noe er riktig, men man får ikke med konteksten sier Tarjei Leer-Salvesen. Men Faktisk.no kan være bra for å få påfyll for journalister og andre i kildekritiske metode. - For meg er dette en gjeng med folk som er retthaverske og moralistiske sier Hilde Sandvik. Sandvik og Leer-Salvesen arbeider hver dag med “transparency” og å forsøksvis dyrke et fellesskap rundt samtalen - der man ikke gir alle dataene til store internasjonale selskaber som f eks Facebook. Tarjei Leer-Salvesen med innovasjonen: innsyn.no som nå planlegges å lanseres i skandinaviske naboland. Hensikten med Innsyn.no har vært å lage et verktøy for god journalistikk, samtidig som å gi allmennheten tilgang til offentlige dokumenter. Offentlige etater er ikke så åpne som man kanskje skulle tro, Leer-Salvesen nevner universitetssektoren som det grelt eksempel. - Jeg vil at folk flest kan gå til kilden, sier gründeren, som til nå har tilgjengeligjort 12 millioner søkbare dokoumenter for offentligheten.

Men det nye nettstedet Broen.xyz ønsker grunnlegger og sjefredaktør Hilde Sandvik å skape en nordisk offentlighet; “en møteplass der folk i Norden kan møtes og snakke på tvers av landegrenser og generasjoner. Naboen har aldri vært nærmere.”

- Jeg er lei av såkalte «sterke meninger» utbryter Sandvik og høster bifall fra salen. - Jeg vil mye heller ha analyser der man viser kildene man bygger på. Enig, bruk gjerne hyperlenker i nettartikler, sier Leer- Salvesen. - Selv mener jeg at fotnoter bør bli fotlenker, avslutter forsker Thomas Vidnes Hansen Hagen.

#8 Fokus - påkobling og avkobling

Sokkene er hullete, min valp på fire måneder, som stadig vil lege tar tag foran på loddane, bider og drar.... Jeg prøver å lokke ham med en bidelege, og minnes hvordan det var med baby med kløing i tennene...Jeg setter på kaffien, og ser tannløse skolebarn og spente foreldre på vei til første skoledag etter sommerferien. 

Jeg irriterer meg over Flekken, som bider og river hull i sokkene mine - for endte gang. Jeg trenger ro til å 
produsere foredrag og kopper, svare på epost, og sortere tanker. Men jeg må roe ned valpen, kanskje må han på do?

Jeg tar en tur ud i skogen udenfor og tenker på hvor viktig det er å ta pauser i en hektisk hverdag. Jeg må smile av en vilter valp, og blir glad. Skuldrene (og er høye i denne (og alle?) gründerfasen faller ett hakk ned. Jeg tenker på hvor viktig det er å fokusere, men at avkobling er en viktig bid av tilkobling og det å ta vanskelige valg. Hvem skal jeg si ja til, hvem og hva skal jeg si ja til. Hvem må jeg skuffe? 

Jeg trenger tanketid, turer i skog og mark. Tankene flyr tilforfatter Hilde Diesen, som i fjor skreiv ei fantastisk viktig bog om nasjonsbygger Elisabeth Sverdrup. Hvordan hun sitter timesvis, dagesvis, ugesvis på arkiver og jobber - stein på stein. - Da er sulten ev god venn, skriver hun, fordi hun da får pauser, hun ellers ikke ville tatt. - Det er jo da de gode ideene, løsningene og grebene kommer.

Men det er ikke lett.... Jeg lurer fremdeles på hvem som stryrer arbeidsdagen min, er det meg, kunder, teknologien, CNN, Twitter, valpen eller familien? Dette dialemmaet mener jeg er størst for kvinnelige, familieorienterte gründere. De av oss som har barn og familie, ved at det kommer først - uansett. Det sidder faktisk i kroppen, viser forskning, spesielt vi kvinner har en ubevisst beredskab som tar tid, både fysisk og tankemessig. Dette prøver jeg å snu til min styrke. At når familien er der, prøver jeg å gjøre ting med dem, være med dem, og så er det å fokusere på gündinga mellom kl 7.30-14.00 og ei kveldsøkt kl 18-19.00. 

Balansen, hvordan finner man den. Hva er dine greb? 

Bibliotek er et verb!

kronikk på trykk i Fædrelamdsvennen 25. april 2016

Bibliotekets samlinger kan man bære med seg i lomma, via sin smartelefon. Man kan med en neologisme si at samfunnet blir «snikbibliotekifisert.» Bibliotekene er så sømløst til stede, at man ikke en gang riktig vet når man bruker biblioteket. Mens middelalderens humanister måtte begi seg ut på farefulle ferder for å lete etter en sjelden “skroll” - kan man idag, verden rundt, “skrolle” seg nedover samme oldtidsdokument, hvor og når man måtte ønske det. 

Ordet bibliotek kommer fra gresk og defineres som “et lokale eller rom der en boksamling blir oppbevart.” Men bør biblioteksektoren ses på som en praksis og ikke kun et boklager? Når “google” og “skroll” kan gå fra substantiv til verb, ser vi ingen grunn til at biblioteket ikke skal kunne gjøre det samme. Bibliotek er noe som gjøres, det er en praksis. Uten mennesker som leter, leser, deler, formidler, transkriberer, reflekterer, diskuterer, produserer og kritiserer skjer det lite i biblioteket. Bokhyllene alene skaper ikke noe nytt, det er først når bøkene løftes ut av hyllene og omdannes til kunnskap og formidling at noe skjer.

Å gå hyllelangs og snuse seg frem til den rette boka er en kunnskapsløs utopi. For det første er mange av bøkene (heldigvis) utlånt. For det andre ville man ikke kunne se skogen for bare trær om alt skulle stå på hylla til enhver tid. I tillegg har selve oppstillingssystemet, Deweys desimalklassifikasjon, sosiale og kulturelle implikasjoner i sin oppbygging, hvor den vestlige verden plasseres først på hyllene. På den måten legges det en forutsetning for hvordan man oppdager litteraturen i biblioteket når man rusler hyllelangs. Få ting er nøytrale, heller ikke det man ikke ser.

- At noen er kritiske til biblioteket vitner om at tilbudet benyttes og om engasjement.

Kasseringsprosedyrer, som blant annet “Buskerudgeriljaen” har satt i gang, har flere ganger blitt omtalt og kritisert i pressen. Litteraturkritiker i Morgenbladet, Bernhard Ellefsen spør seg: - Vil romaner av Inghill Johansen eller Karin Moe eller Inger Elisabeth Hansen med tiden forsvinne fra norske biblioteker? Det er viktig vite hva et bibliotek velger bort og begrunne dette. En bevisst politikk for samlingsutvikling er uten tvil sentralt. Og at noen er kritiske til biblioteket vitner om at tilbudet benyttes og om engasjement.

- smalere litteratur gjøres digitalt tilgjengelig

Saken er at norske romaner og faglitteratur, i p- eller e-utgave, aldri har vært mer tilgjengelig for så mange. Enhver med nasjonalt lånekort kan i dag skaffe seg hvilken som helst papirutgave i norske bibliotekkataloger ved enkle tastetrykk. Norske biblioteker samarbeider sømløst og profesjonelt. Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekt har allerede tilgjengeliggjort store mengder norsk litteratur og har som mål å ”Utvide bokhylla.no til å omfatte alle norske bokutgivelser fram til og med år 2000”. Det vil også si at smalere litteratur gjøres digitalt tilgjengelig. Man kan være trygg på at ingen bibliotek kaster papirbøker før de har forsikret seg om at depotbiblioteket i Mo i Rana har det antallet bøker de skal ha.

Men la oss også stille dette spørsmålet: anmeldes den smalere litteraturen i norske aviser? Formidles den der? Flere og flere aviser kutter ut litteraturanmeldelser, noe som er en viktig kilde til å orientere seg for bibliotekarer. Å holde seg oppdatert på ny litteratur, vurdere den og kjøpe den inn kan fort bli en heltidsbeskjeftigelse. Det kan ses som et strukturelt og politisk problem at det som regel ikke er del av bibliotekarenes betalte arbeidsoppgaver å lese seg opp på litteratur, med det forventes at dette blir gjort på fritiden.

Det som har blitt kalt “Litteraturhusparagrafen” i Loven om folkebibliotek fastsetter at “Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt.” Dette tydeliggjør biblioteket som et sted for produksjon av meninger, kunnskap og kunst. Mandatet er enormt. Samarbeid bibliotek imellom og ikke minst “eierne” (folket, de som bruker biblioteket) blir sentralt i tida framover. Da er det viktig at biblioteket faktisk er et sted det er attraktivt å besøke.

- Å gå hyllelangs og snuse seg frem til den rette boka er en kunnskapsløs utopi. 

Bibliotekarer har alltid brukt fagkunnskap til å magasinere og kassere bøker. Det gledelige nå, er at boksamling og praksiser i biblioteket i større grad kan utfylle hverandre. Skulle det være så galt at én av utgavene til «de fire store, Ibsen, Hamsun, Kielland og Lie» måtte vike, så kunne det jo være til fordel for å få plass til Camilla Colletts samlede verker, som ikke har vært utgitt samlet siden 1913! Ved å velge litt mindre plass til én av de fire store menn, kan det eksempelvis ryddes rom for Norges første samfunnskritiske romanforfatter. Det sier seg selv at vi bibliotekarer trenger gode samtalepartnere og rådgivere i tiden fremover. Ris, ros og ikke minst engasjement er viktig i diskusjonen for hvordan vi skal drive bibliotekene. Bibliotekene er, og skal være en sentral arena for meningsutveksling, diskusjon og samarbeid!

Hilde Daland og Birgitte Kleivset
Litteraturvitere og universitetsbibliotekarer
Universitetet i Agder

Ingen hverdag

Når gikk du sist inn i en bokhandel og kjøpte deg en smal, modernistisk lyrikksamling? - Disse tynne flisene med lite tekst og mye luft på sidene. Ikke? Aldri?

I noen av livets situasjoner leter vi etter ord. Det kan være en vond eller god opplevelse, tap eller undring. Jeg trenger ord til å forstå og bearbeide, gjør du?

Noen har gått foran. Noen har vært der før. På en måte er det en trøst, samtidig som det er vondt å tenke på. Diktet "Ingen hverdag" fra diktsamlingen Jeg vil hjem til menneskene av forfatter Gunvor Hofmo (1921 - 1995) er et dikt som regnes for et av de mest sentrale i norsk litteratur. Et googlesøk med ordene "ingen hverdag" gir treff til låt-versjoner av gruppa Valkyrien Allstars, ikke diktet som rein tekst. Til slutt finner jeg den digitalt:

Gud, hvis du ennå ser / det er ingen hverdag mer. / Det er bare stumme skrik, / det er bare sorte lik / som henger i røde trær! / Hør hvor stille det er. / Vi vender oss for å gå hjem, / (...) 

På albumet "Ingen hverdag" har gruppa Valkyrien Allstars gjort Hofmos dikt til musikk. Vokalistens avdempa, ru stemme, med små folketone-innslag, transporterer og muterer Hofmos dikt på en gripende måte. Man kjenner at "det er ingen hverdag mer" - samtidig som musikken putrer vakkert videre - verden og hverdagen er der, jo. Et effektfullt grep er at idet refrenget skal komme - og man forventer mer av diktet, stemmer istedet vokalisten i med et sart "aaaa", og får "svar" av andre lyse stemmer - en slags vakker og vond harmoni. Et fravær av ord som gir et følsomt nærvær av noe - annet.

Hvordan utrykke det ordløse? Gjerne gjennom bokstaver på papir, Hofmos litteratur selges over disk, lyrikksamlingene kan leses på Bokhylla.no, bøkene lånes hver dag ved norske bibliotek - Hofmo leses. Anbefales kan også lyrikerens klangfulle opplesning i arkivopptak. Ordet lyrikk kommer av "lyre." Det blir noen stofflig og "sant" når et dikt leses opp eller synges. Sjekk ut Valkyriens versjon av "Ingen hverdag" på youtube. Den låten gjør tap.

Vigdis Hjort: Fryd og fare - Essay om diktning og eksistens

Hva er et essay - har det ikke noe med Montaige, Holberg - og Vinje å gjøre, noe med tvisynet, subjektet, forsøket? Essay som sjanger har aldri vært mer populært enn i vår tid; Denne høsten har det blusset opp en debatt om norsk essaytradisjon, er den et uttrykk for et ekskluderende, mannlig felleskap? Innlegg i diskusjonen kan leses i Atekst, uia.no/bibliotek.

Her skal det imidlertid handle om én av Norges kanskje beste essayister og forfattere: Vigdis Hjorth, som debuterte i 1983 og har mottatt mange priser, deriblant Gyldendalprisen, Amalie Skram-prisen og Brages hedespris. Hjorth er en politisk forfatter som skriver innsiktsfullt om det å være menneske. Den siste boka, Et norsk hus fikk strålende kritikker da den utkom i fjor. Hjorth fikk Kritikerprisen for Leve posthornet 2014. Men begynn gjerne med romanen Hjulskift fra 2007, om du vil utforske forfatterskapet. Hjorth beskriver elegant det menneskelige, knytta til ulike miljøer og sosiale lag - og ser menneskenes liv både fra inn- og utside med vidd, innsikt og karnevalske trekk.

Mens Hjorth skrev på Hjulskift, skrev hun også på sin essaysamling Fryd og fare, som utkom i 2012. I samlinges siste tekst diskuterer Hjorth forfatteren Virginia Woolf og "virkelighetsprosessen" til hennes hovedpersoner: "at de i sine liv klarer å forene det timelige hverdagslige med den store sammenhengende, historien, det banale praktiske med det uforklarlig mirakuløse," Hjort fortsetter:

"Å forsone seg med at man er et alminnelig dødelig menneske i en gitt tid i et gitt samfunn med de begrensninger og muligheter det gir og prøve å gjøre det maksimale ut av det uten å neglisjere det gåtefulle, mirakuløse ved tilværelsen, himmelen over hin enkelte. Å være seg selv nærværende, samtidig med seg selv, øyeblikk etter øyeblikk, vár for verden og dens beboere, dyr iberegnet."

Hjorths essay gjør kast og helomvendinger, som gode essays skal. Hun skriver om et foredrag hun holdt, og om å reise hjem med "en uggen følelse, for det var mye som skurret i min sammenligning av de litterære størrelsene, og som jeg ikke hadde opplyst publikum om for ikke å ødelegge mitt eget grep." Hjorths romaner og essays finner du på UiA.no/bibliotek

En tveet og en vrang

Hva er kommunikasjon? Her er en humoristisk tekst - med litt alvor - om dette ;)

- Har konferansestrikkende bibliotekarer skjønt noe vi andre ikke har? 

Det summes mellom stolradene - det diskuteres perlestrikk, vrangbord og sidefelling. På scenen står en forfatter, stotrende lesende fra sin nyudgitte lyrikksamling. Etter det obligatoriske kulturinnslaget skal en politiker uden nasjonalt lånekort snakke varmt om bibliotek, og til slutt skal den nyudnevnte nasjonalbibliotekaren foredra om sine ideer og strategier foran et hundretalls bibliotekfolk fra heile landet. 

En del tvitrere, med NBF-leder Mariann Schjeide i spissen, har tatt til orde for å droppe konferansestrikk og heller tvitre. Mange mener det er uprofesjonelt at bibliotekarer er opptatt med hjemlige sysler når de er på møder og seminarer i embeds medfør. - Det er da ikke mer enn rett og rimelig at man skriver ned og evt deler informasjonen man får på konferanser og andre faglige mødeplasser?

"Et loddent nøste triller ukontrollert bagover under stolsedene, garnbunten plukkes opp og leveres med et skjevt smil til den rødmende eieren på første benk"

Det å strikke er for mange bibliotekarer en dyd av nødvendighed, den hjelper til å holde konsentrasjonen oppe, ifølge konferansestrikkerne selv. Strikking er jo også udnytte dødtid? Og sjenerte bibliotekarer, som ikke tør ta kontakt med sidekvinnen, kan med intenst blikk konsentrere seg sidefelling "1 m i hver side, som gjentas på følgende 24. p = 36 (40) 44 m. til str til arb måler 95 (93,5) 92 cm" - mumles det.

Ved begynnelsen av 2000-tallet gikk det en html-kurs-bølge over landet. Ikke bare IT-bibliotekarene, men også de vanlig dødelige klass-og-kat-bibliotekarene skulle til pers og opprette sin egen hjemmeside. I etterkant har jeg tenkt at det kanskje ikke var tilfeldig at svært mange av disse nettsidene hadde et strikketema; For ligner ikke html-koding svært mye på mønsterstrikk?

"Strikking er et eget språg"

Kanskje er det sant det som en herværende strikkeforsker påstår, at strikking er et eget språg, som kan minne om en type morse, rebus eller disse nymodens emojis. Derfor kjære tvitrere, drodlere og skribenter: løft blikket fra skjerm og notatblokk og ta en god og grundig kikk på deres nystrikka Nasjonalbibliotekar, Aslak Sira Myhre. Hva har han tatt på seg? Ikke la dere avlede av det han sier eller av den flotte powerpointpresentasjonen med NB-logo. Er ikke det subtile budskabet han sender ud i form av sin nystrikka grønlender i naturfarva grått, sort og hvitt mer interessant? 

De strikkere bibliotekarene tar et granskende blikk på nasjonalbibliotekaren, øyensynlig full gang med eksegese med en strikkeanalytisk tilnærming. Er det slik at de strikkekyndige får med seg et skjult budskab fra Myhres kompliserte lusemønster, åtte-blads-roser og fletteborder? Jeg er i tvil, men såpass usikker at jeg nok vil erstatte nettbrett og notatblokk med bambuspinner og alpakkagarn på neste bibliotekkonferanse. 

Ebleslang

Eblet kjennes som kjølende fløyel mod fingertuppene, ein myg kapsel med rosenfrø, som tidvis faller langt fra stammen.

Bibelen begynner friskt med ein ebleslang. Evas fornemmelse for den saftige frukten fra kunnskabens tre blir for sterk. Hun bare må ha eblet. I første Mosebog er det ordet "frukt" som er brukt. Hvilken frukt Eva egentlig stjal, ved vi ikke. Men kjenner jeg Eva og haveslangen rett, dreide fadesen i Paradiset seg ikke om ei plomme. Og Adam satte da beviselig eblet i halsen? Også i andre

urfortellinger har eblet ein sentral plass. I norrøn mytologi er det guden Idunn som vokter ungdomseblene. Når Loke bortfører Idunn og stjeler eblene, blir gudene fra seg - og gamle og grå. I gresk mytologi triller guden Eris stridens eble inn på fest, og så fører diskusjonen mellom Hera, Athene og Afrodite, til den trojanske krig. Den mektige kvinna som i år 850 ble begravd i et stort vikingeskib på Oseberg, fikk også med seg saft og kraft til det hinsidige, i form av minst 54 ebler. Tusen år seinere fant man dem godt bevart.

Og vi som lever i dag - hva om vi ei gang blir gravd fram fra våre klimanøytrale kjernehus av framtidige arkeologer? Vil de legge merke til alle eblene i hjemmene våre, i form av smarttelefoner, datamaskiner og nettbrett? Apple-gründer, Steve Jobs, gjorde ikke sine produkter mindre populære ved å udstyre dem med eblelogo og applenavn. Kanskje vil også arkeologene pege ud New Yorks Big Apple, som eblekultens viktigste valfartsby, som flere og flere av oss legger ud pilgrimsreise til. Eller kanskje trenger ikke arkeologene å dra lengre enn til Ebeltoft i Danmark og Avalon i Frankrige?
Blant regaliene til dronning Sonja og kong Harald, finner man to gyldne ebler. Monarkiets riksebler er et gammelt herskertegn. De romerske keiserne benytta eblet som ett av sine viktigste maktsymboler: de holdt et eble, som et tegn på jordkloden i hånda. I følge Wikipedia var det fra midten av 100-tallet seiersgudinna Victoria som sadd oppå rikseblet, men i begynnelsen av 400-tallet ble hun bytta ud med et kors. Symbolet ble seinere overtatt av de tyske keisere, og deretter tatt i brug av andre fyrster. Rikseblet har holdt seg som tegn på omfattende herskermakt lige til våre dager: I norske regjeringskontorer finner vi Fremskrittspartiet, som har frista seg inn i regjering med søde valgløfter under sin duggfriske eblelogo.

Selv om enkelte ebler henger høyt, og visse kan være ein tanke sure når man setter tennene i dem, har eblesorter flest ord på seg for å smage friskt. Og vi holder oss unge og sprege ved å spise minst ett om dagen. Vi koger eblene, vi steiger, bager, presser, skjærer og moser dem. Kombinasjonen av duft, smag og tekstur, gjør at lide slår eblenydelse. Æ æ a å eder - ebler! Eblenavnet har vært brukt til å "selge inn" fremmedarta frukt og grønnsager til skeptiske normenn igjennom tidene. Klog var den potetspresten som på 1600-tallet “hypa” den nymodens rodfrukten fra latinamerika, ved å gi den navnet "jordple". Ein oransj frukt, med tykt skall fra Kina, solgte tydeligvis seg heller ikke selv, derfor fikk frukten navnet Able-Cin. I England har ananasen fått ein smag av eble i navnet, pineapple, og i Italia er tomatene så søde, at de kalles gullebler. Inspirert av eblenavnets overtalende kraft er det kanskje ikke så rart at enkelte eldre sørlendinger snakker seg varme om Skageraks hvide delikatesse – til sjokkerte barnebarn: Torskens tågete øyeeble - spidda på spiseredskabens greiner av sølv. Nydelsen skal være paradisisk.

Fædrelandsvennen 4. januar 2014

All I Want For Christmas

Fædrelandsvennen 7. desember 2013

Plutselig får jeg følelsen av å befinne meg udenfor tid og rom. Jeg gransker meg sjøl i speilen i prøverommet, slig man kan gjøre på en fuktig kveld, og tenker at dette er en slags rus. Jeg er høy på julehandel.

Når jeg virkelig skal slappe av og lade batteriene, bærer det ikke da til skogs, til jakt og fiske, leirbål i villmarka eller til milevise skiturer, speidende etter elg, rådyr og ulv? Med skam å melde må jeg svare nei. For det fins da andre og mer innbringende jaktmarker? Når jeg skal koble av og rense hodet, bærer det nemlig til nærmeste handlegade eller kjøbesenter. Hvis du i førjulstida ser ei forvirra dame på et gadehjørne, speidende etter uimodtåelige tilbud og den perfekte julegave, så er det nok meg. Vi shoppere opptrer også gjerne i flokk, eller i par, og innimellom slagene samles vi ved et av byens vannhull, med bobler i glasset og utallige handleposer spredt rundt oss. Vi bare elsker lukta, smagen og ikke minst følelsen av et godt kjøb. Vi formelig flyder inn og ud av butikker og kjøbesentre. Vi får lykkerush av alt det vakre butikk-stylistene har satt fram til oss julehandel-pilgrimer. Vi forteller hverandre historier og diskuterer varer rundt kafébordet:  - Så dere det kule reinsdyrhodet i fiolett plysj i vinduet på interiørbutikken? - Blir ikke det perfekt, hjemme hos meg? - Hæ, er det på salg?

Jeg løber av gårde og skyder veggdyret fra hofta med lommeboga og bringer trofeet til standplass, der venter det ros og nye shopping-skrøner. Og julegavetips. Vannflasker i plast er den ultimate kalendergaven i år. Vi snakker i munnen på hverandre: - Åsså er de på salg hos jernvarehandelen. - Åsså er det så bra merke og fine farger. - Åsså er det bare fem igjen. - Åsså kan de vaskes i oppvaskmaskin! Tre-fire i jaktlaget får los og sprinter til butikken med vannflaskene. Vi som er igjen skåler og skråler og er lykkelige! Eller er vi det? Ja, shopping og jakten på den neste varen gir intense ilinger nerover ryggen og nydelige endorfiner, men så er det denne noe nagende følelsen man får på turen hjem, da. Familiemedlemmer som stønner og himler med øynene ved synet av alle posene som man har dradd med hjem. - Var nå dette nødvendig? Trofeet i lilla plysj havner til slutt i ei kasse i garasjen, kanskje man kan henge ehem et-eller-annet på den? Vannflasker har vi da nok av? - Grrrrr - Alltid skal de være så kritiske!

Det er klart at når butikkene spiller fløyelsmyg julemusikk, og det dufter liflig av røgelse, pebbermynte og nellikabelsin, er noen av oss et lett bytte. Men i år skal jeg trekke fram et nytt våben i jaktMarkens: I år er det mobilkameraet, og ikke lommeboga, som skal få spille hovedrollen i årets julegadeeventyr.

Nølende beveger jeg meg inn i Verdens Vakreste Interiørbutikk. Jeg klarer ikke dy meg for å stryge ei forsiktig hånd over reinsdyrskinnet som ligger der liksom-skjødesløst dandert over designerstolen, som minner meg om et gedigent abelsinskall. Åh - jeg blir svimmel og overvelda av alt det vakre her inne. Så kommer jeg på kameraet. Jeg fisker det opp og knipser vilt rundt meg. De ansatte i forretninga ser noe overraska ud over intensiteten til denne-overivrige-lissominteriørbloggeren-med-titusenvis-av-følgere-på-internettet. Noen minutter seinere spaserer jeg glad og tomhendt ud av butikken. Jeg skal tilbage siden, når jeg har fått tenkt meg litt om. Etterpå nyder jeg roen og ettertanken på post: Jeg elsker lukta, smagen og ikke minst følelsen av jul. I år blir den en tanke grønnere. Hvor er julegryda?

Dødsgøy festival

Petit i Fædrelandsvennen 2. november

Noen ganger blir man bare så dørgende lei av andres barn. Og det hjelper bare ikke at de kaller det Halloween.

Halloween må være tidenes mest utskjelte høytid! Men er det så rart? Hvorfor skal man ta imod uoppdragne drittunger udkledd som massemordere, eller det som verre er. De tigger godteri ved dørene, og får de ikke, kaster de rådne egg på ydderdøra. I en artikkel i Vårt Land kaller prest og forfatter Eyvind Skeie fenomenet «fullstendig stilløst». Kirkegårdene blir omgjort til morbide, mørklagte legeparker, der det knaskes godteri mellom gravene. Halloween er sårende for alle som har mista ein kjær.

Det hjelper jo heller ikke at Halloween er blitt ein «disneyfisert allehelgensaften på speed». Hva er galt med den gode gamle julebukken? Halloween er den frampå og bling-bling-glorete grantanta med udestemme fra Amærrika. Hun breier seg på bekostning av den mer beskjedne, norske julebukktradisjonen - der man kler seg ud som husnisser og synger gamle julesviser, før man neier og bukker, i ydmyg takk for hver lille mandarinbåd eller lakristwist som kommer ens vei.

Naboen proklamerer at han synes at Halloween er ei fantastisk anledning til å ta frem det mørke, skumle og dystre. På mitt spørsmål om ikke dette er ei morbid og kommersiell plastikkhøytid, kvitterer han med å invitere nabolaget på Halloweenfest lørdag kveld. Dette har vist seg å være ei fin-fin anledning til å trenge seg på hos naboer som har gått i dvale, smiler han! Ta med gresskar, så ordner jeg avkappa, blodige pølsefingre - æh - pølser med ketchup, legger han troskyldig til når han ser mitt forstøkte ansiktudtrykk.

På madbutikken er gresskarene utsolgt - men trærne udenfor kjøbesenteret er runde og orange. Så vakre. Naturen flammer opp, som blafrende stearinlys, for så å gå fullstendig i oppløsning framfor øynene på oss. Trærne er skjøre og papiraktige på denne årstida - så annerledes enn de var i mai, irrgrøntsprutende vulkantrær. Nå faller bleige blader, alle faller ulikt, sier forfatter og illustratør Anna Fiske. Så, til slutt, vil stammen stå nagen og skjelettaktig igjen. Det er vakkert og vemodig. Vi sykler til neste butikk, og femåringen bærer gresskaret andektig og stolt inn i stua. Hun sprudler. - Jeg vil være dansende mumie på festen, sier hun. Kattemumier kan bevege seg, ikke sant? Jeg svarer nei og forklarer hva ein mumie er. - Skal jeg dø? spør femåringen, med tårevåde øyne. - Hva svarer man på det?

For meg handler Halloween om å feire livet - og døden. Vi lever. Vi er i et uendelig nå. Men en gang skal vi dø. Det er gådefullt, vondt - jeg trenger å snakke om det. Jeg trenger å gjøre det. Jeg er enig med professor Jorunn Økland i hennes analyse om at Halloween har blitt ein stor kommersiell happening, fordi «protestantiske kirker overhodet ikke har sett sitt ansvar i forhold til å hjelpe folk til å tenke rundt, snakke rundt og leke rundt døden». Halloween er kvelden før høytidsdagen Allehelgensdag. Dagen blei på søttenhundretallet avskaffa som egen helligdag, og flytta til nærmeste søndag. Det tror jeg ikke var så lurt. La oss ta dagen og de dødes kveld tilbage.

Ta godt imod alle barn på vandring. Ja, de unge kan saktens bråge, hyle og være ikledd makabre gevanter. Kanskje er de ikke så verdige og stilfulle, kan hende gjør de innimellom noe upassende. Men barn er ganske snille, de fleste har BØ som sitt verste greb.

Knask eller kneb?

Den sikkre - og ikke ængstelig spæde - Fod

Fædrelandsvennen 28. september 2013

Fireåringen og toåringen. Førstnevnte husarbeider konsentrert med rosa legestøvsuger, iført rosa pumps og ditto strutteskjørt. Hellokittyøredobbene dingler under prinsessekrøllene. Sukk. Hva skal ein feministmamma gjøre?

Hvilken reen Skabning, hvilke bløde og dog høie og ædle Former, hvilke Linier lige fra den vidunderlig plastiske Nakke, der bar det ludende smuktformed hoved, og ned til den faste Ankel og den sikkre - og ikke ængstelig spæde - Fod. Er sitatet henta fra ein analog versjon av Deiligst.no anno 1830, eller deromkring? Neida, linjene er fra boga Kroppens betydning i norsk litteratur av UiA-professor Unni Langås, som blant annet har forska på konstruksjoner av kjønn i litteraturen. I sitatet er det ein forelska Jonas Collett som beskriver den vidunderlige og uoppnåelige skjønnheden, Camilla. Litteraturforsker Unni Langås beskriver imidlertid Camilla Colletts ambivalens i forhold til det rådende kvinneideal. Mannen er formgiver, kvinna den formbare. Mannen subjekt, kvinna objekt.

Jeg er på litteraturseminar i regi av Wergelandselskabet og Senter for Ligestilling ved UiA. Toneangivende litteraturforskere legger fram ny forskning og diskuterer Camilla Colletts litterære virke. Collett var den første i landet som offentlig tog et oppgjør med den passiviserende kvinnerollen. Hun reiv bladet fra munnen og skreiv modtekster fra det hun kalte «De Stummes Leir.» Som om ikke det var nok, er hun også forfatter av Norges første roman, Amtmandens døttre fra 1854 og 1855. Og så var hun nasjonsbygger, men dette er underkommunisert, meiner professor Tone Selboe i sitt foredrag på seminaret. Forsømmes også Colletts toneangivende litterære arbeid i nasjonen hun var med på å legge grunnlaget for? Førsteamanuensis Bjarne Markussen spør seg hvorfor ikke Camilla Colletts samlede verker har udkommet i ny udgave i jubileumsåret, den siste blei gitt ud av Gyldendal i 1913! Ifølge forskningsbibliotekar Marius Wulfsberg fra Nasjonalbiblioteket fins det betydelige mengder upublisert materiale i NBs magasiner. Blant annet er Collets notater til selvbiografi ikke er udgitt. Disse "Brudstykke til Levnetsbeskrivelsen» ville vel ikke forblitt upublisert om den var skrevet av ein av våre store mannlige forfattere? Kunne man sett et Ibsen, Hamsun eller Bjørnson-jubileum uden gjenudgivelser, eller i det minste med oversikt og publisering av livsverket? Men i tilfellet Camilla Collett, som blant annet var den som inspirerte Henrik Ibsen til å skrive Et Dukkehjem, skal det altså feires uden samleudgave og selvbiografiske notater. Forstå det den som kan!

Camilla er ein stor forfatter som skreiv fletta av de fleste. Mens storebror Henrik døde ung, gjennomlevde Camilla store deler av attenhundretallet, hun døde så seint som i 1895. Hun var provokativ, morsom, sarkastisk, tekstene hennes kan fremdeles gi nyttige perspektiver på det som skjer i verdenssamfunnet. Hun bodde store deler av sitt liv udenlands og sammenligna det hun observerte der med de hjemlige forhold. I dag ville kanskje Camilla ha hett Marie Simonsen, Toril Moi eller Eva Jolie. Og kanskje ville det vært lettere å bli tatt alvorlig og ha gjennomslag i dagens samfunn i forhold til på attenhundretallet?

Etter to hundre år med kvinnekamp har ikke kommet der vi skal være, trass i hva ein ordfører og viseordfører i Sørlandets største by måtte meine. Eksempelvis udtaler kommetator Sven Egil Omdal det slig i forbindelse med valget vi nettopp har lagt bag oss: Ein kvinnelig politiker vil oftere bli vurdert som person, som moderlig, myg eller jernhard, mens en mannlig politiker oftere blir beskrevet som et sett av meininger, en posisjon eller strategi. Camilla Collett var ikke først og fremst moderlig, eller formbar myg. Hun var Strateg. Revolusjonshistoriker. Forfatter. Byhistoriker. Feminist. Politisk tenker. På framsida av Selboes nye bog om Camilla Collett har kunstner Steffen Kverneland laget et fascinerende portrett av ei kvinne midt i livet, som har ein nerve og troverdighed som stiller det mest kjente Collettportrettet, kjent fra hundrelappseddelen, fullstendig i skyggen. Her trer kunstneren fram, ikke kun som kvinne, men som et menneske av kjødd og blod, med gleder og sorger, og med et liv som skal leves: Sårbar. Trassig. Klog. Ein aktør i ein verden.

Fireåringen og toåringen leger fremdeles på barnerommet. Rørleggersprekka skimtes over ballerinaskjørtets bagre kant. Toåringen har overtatt støvsugerjobben. Hybelkaniner duver lett rundt i rommet. På hodet har han hårbånd med blomsterpynt, fra ørene dingler det i rosa plast.

Agderinnovasjon.no

Fædrelandsvennen 24. august

- Å ja. Det var deg, ja. Hmmm. Kunne vi snakkes på et annet tidspunkt (ser på klokka). Ifølge kommentator i Dagens Næringsliv, Eva Grinde, kan dette udsagnet bety noe sånt som: - Shit, det funker ikke å bare overse deg, uansett hvor intenst jeg kunne ønske at du bare forsvant fra jordens overflade...

Mange av oss har opplevd å bli møtt med et oppgitt sukk og unnvigende blikk en gang vi har forsøgt å komme til ordet i for eksempel et møde. Kanskje har man sidde og venta utålmodig til agendapunktet da man endelig skulle få ordet? Mødet avsluttes med ett! - Dessverre, det blei ikke tid til deg i dag. - Det var vel ikke så viktig heller..? - Den påfølgende natta blir gjerne av det skyggeboksende og søvnløse slaget. Men hva var det egentlig som skjedde?

Professor Berit Ås, skiller mellom fem hersketeknikker: Usynliggjøring, betyr å "glemmes bort," bli forbigått eller overkjørt. Latterliggjøring og tilbakeholdelse av informasjon er to andre teknikker. Fordømmelse kan gis uansett hva du gjør: - enten er du for passiv, eller så er du for pågående. Påføring av skyld og skam er den femte hersketeknikken. Det kan vel også hende at man sjøl, med viden og vilje, har benytta seg av ein hersketeknikk eller to, i et pressa øyeblikk, hm..?

Det modsatte av hersketeknikk er for meg ein inkluderende delingskultur, der man viser vilje til å spille hverandre gode, og glede seg over at andre lykkes. Etter ti år som kunnskabsarbeider opplever jeg at internettrevolusjonen har endra arbeidsdagen min og gjort den mer dialogisk. Kunder henvender seg mer og mer via epost, sms og sosiale medier. Mitt viktigste kontaktpunkt med omverdenen er min kontor-pc, nettbrett og smarttelefon med sosiale nettsteder som youtube, facebook, twitter og instagram. Samtidig oppstår flere nye, mer uformelle fysiske mødeplasser. Vi blir bedre på å samarbeide og til å dele i åbne og inkluderende prosesser. Min erfaring er at de samtalene vi fører online gir flere debatter og workshops også i fysiske rom. Mennesker ønsker å delta der man kan bli sett og hørt, der vi sammen kan skabe noe av verdi. Men hvordan kan vi skabe en infrastruktur for samarbeid på kryss og tvers av arbeidsplasser og kompetanser? Jeg meiner at biblioteket som mødeplass, kunnskabssenter, diskusjons- og litteraturhus kan være med å bygge en felles delings- og innovasjonskultur.

I Århus, er et signalbygg i ferd med å reise seg i strandkanten. I udgangspunktet er dette byens nye hovedbibliotek, men Dokk1 tar mål av seg til å bli byens samlingssted nummer éin. Ifølge bibliotekdirektør og prosjektleder Knud Schulz har man måtte erkjenne at framtidas bibliotek ikke handler om bøger, men om folk. Bibliotekene må åbne seg og danne profesjonelle partnerskab på tvers av organisasjoner og sektorer. Brugerne tas med, og kompetanser fra alle nivå i organisasjonen blir sett og benytta. På www.bygpartnerskaber.dk finner man gode verktøy for kunnskabsorganisasjoner som ønsker å arbeide strategisk med profesjonelle partnerskaber og samarbeidsdrevet innovasjon. Relasjonsbygging og involvering er sentralt i kunnskabs- og beslutningsgrunnlaget i prosjektet. Århus befolkning har også stemt fram byggets navn, det gir eierskabsfølelse og tilhørighed.

Arbeidsmåden for byggeprosjektet Dokk1 er kunde- og stedsbasert. Folk skal kunne oppleve at de får være med å bestemme, og de skal få se resultater av sine innspill. Prosjektleder Knud Schulz forteller at man i Dokk1 planla ei egen avdeling for 8-12-åringer, de såkalte tweens, men kom på andre tanker etter at tweensa sjøl forkasta forslaget. De ønska det modsatte: mer tid og rom til å være sammen med sine foreldre!

Via brugerinnvolvering sikrer man at ideer og kompetanser blir lagt merke til, diskutert og videreudvikla. Forskning viser at innovasjon først og fremst blir til i gradvise prosesser der mennesker fra ulige miljøer med forskjellige erfaringer deler tanker og ideer med hverandre. Dette er spennende. Hvordan kan vi lage flere og bedre delings- og mødeplasser på Agder på tvers av skiller som f eks alder, fylkesgrense, kjønn, og etnisitet? Kanskje bør man dra i gang et Agderinnovasjon.no - ein involverende, digital mødeplass for egder som vil tilegne seg og dele kunnskab, diskutere og videreudvikle? Som igjen kan føre til flere fysiske og innovative mødeplasser på kryss og tvers. Som igjen kan føre til innovasjon og nye ideer som løfter Agder. Hva tenker du?

Føling i tanga

Bådane, åh mågane, åh pigane, åh snellane, åh krøllaneåh plommegraud bag tyllgardin, åh terneskrig, åh hvidehus i hver ei vig, åh...

Sørlandsvisane hyller den koselige, bølgeskvulpende og harmoniske sørlandssommeren. Men er det ikke noe som skurrer der inne i sommerparadiset? Sommerferietid kan være et minefelt av utilfredstilte forventninger, sviendebrennmanneidtreff og skorpe på leverposteien. Det koselige og gitarklimprende lydsporet til egders liv, kan være ganske irriterende igrunn. Og at det i andre vers alltid dukker opp ei sød lida fortrøllande pigelill, iført tynt kjoleliv med skjelvekrøller bag ørane, gjør det egentlig sagen noe bêr?

Det var Vilhelm Krag, som starta elendigheda. Først ga han Agder nytt navn iMorgenbladet i nittennullto, deretter skulle Sørlandet besønges! Men skreiv Vilhelm bare idylliske og sukkersøde sangtekster? Jeg ser på et fotografi fra attennitti, der sørlandsdikteren poserer med sine ungbohemvenner, blant annet lyriker og skuespillforfatter Dagny Juel. Året før hadde Vilhelm Krag skrevet diktet Et skrig: Hvem var det som skreg / et langt uhyggelig skrig / som skar seg inn i den rolige natt / i den duftende sommernatt / mens alt lå stille, nød nattens ro. - Dette er fire år før Dagny og Vilhelms bohem- og kunstnervenn, Edvard Munch maler sitt verdensberømte Skrig. Diktet minner om bildet, eller omvendt, og i ein nyudgittMunch-biografi, har forfatter og tegneseriekunstner, Steffen Kverneland, plassert eindramatisk deklamerende Krag foran Munchs røde, urovekkende artdeco-skyer. Kverneland mer enn antyder at det må ha vært dikteren Vilhelm Krag som gav Munch ideen til det angstbiderske og foruroligende mesterverket. Er det einskjebnens ironi at Skrigs inspirator siden vidde store deler av sin diktergjerning til skjønnmaling av sørlendingers natur og lynne i godslige viser og stubber?

Det er minimalt med ubehag eller barske vilkår i de sommerlige sørlandsvisene. I einyudgitt og imponerende phd-avhandling om Sørlandets vei fra «terra incognita» til et sommerferieland (som kan lånes ved Universitetsbiblioteket i Agder), viser historiker og UiA-forsker Dag Hundstad hvordan attenhundretallets fortellinger om de stridbare egdene blei fortrengt udpå nittenhundretallet, til fordel for et idylliserende og turistvennlig bilde av den blide sørlending. Den gemyttlige sørlending - i kontrast til den barske nordlending. Hunstad påpeger at det ikke fins østlandsviser, vestlandsviser eller nordlandsviser. I sørlandsvisene blir myten om den behagelige og bedagelige landsdelen dyrka og konservert.

I 1975 kom sangboga Med Bløde Konsonanter: Nye sørlandsviser ud. Her skorter det verken på båder, krøller, kjoleliv, prammer eller madammer. Pigene er så søde at man ser seg nødt til å rime på fløde i neste linje. Visa To i båden av Wenche Knudsen er unntaget som bekrefter regelen. Tekstens uro kamufleres bag ein sødillustrasjon av et harmonisk kjærestepar i ein båd. Men låden er alt annet enn harmonisk. Riktignok befinner den kvinnelige hovedpersonen seg i ein pram, der hun og kjæresten ror med hver si åre. Bølgene glitrer og himlen er blå. Men jeg-personenhviler slitt blikk på kjærestens trauste profil, mens hun forsøger å “skjule sitt mismodbag latter og smil”. Sangen ender med at kvinna kaster fra seg åra og sier adjø. Er dette den første (og siste?) sørlandsvisa med kvinnelig forfatter?

Også i sommarsong ’93 med tekst av Rune Belsvik blåser det opp til uvær i kjæresteforholdet. Jeg-personen lufter vedet i skjærgården, for så å vende tilbage til kjæresten etter bådturen. Det burde finnes flere slige sørlandsviser, med innbagtskrig, som sier noe om livene vi lever i dag. Man har kanskje feriekrangla heile natta -i båden eller i spiggerteltet, i kjølebagen flyder kneipskriver, hvidost og eggerørebiderrundt, gjennommarinerte i udlekka abelsinjuice - med fruktkjødd! Kan ikke noen skrive ei vise om #denfølelsen?

Vilhelm Krag gav oss sørlandsvisene, men meinte nok ikke at den sommerligesangskatten kun skulle dreie seg om koselige og sødladne forhold. Et av Krags mest kjente dikt, som er tonesatt ei rekke ganger, er Der skreg en fugl: Der skreg en fugl over øde hav / langt fra lande / Den skreg så sårt i den høstgrå dag / flaksed i brudte,afmægtige slag / seiled på sorte vinger / bortover hav……….. Eller hva med degådefulle og urovekkende linjer til bohem og dramatiker Dagny Juel: Rastløse skyer jager / Over mine gledesdager / Over min sommers hede natt.

Feste sammen

Teksten stod på trykk i Færdrelandsvennen 15. juni 2013.

Ein gråhåra mann står udenfor Prix - heilt sjelé i beinan. Han formelig eksploderer av forventning. Han kneler ner på asfalten. Plutselig har han ei lida jente i armane. O' lykke!

Jeg elsker bursdager! Den barnlige gleden av å være i sentrum, spise kage og se hemmelighedsfulle gjester ankomme. Fødselsdagen deler vi med våre nærmeste. Min bestevenn fra skoletida var jeg aldri i bursdag til. Grunnen var at han var gud og jeg pige. Fremdeles er det slig at vi foreldre arrangerer reine jentebursdager og guttebursdager for barn i skolepliktig alder. Dette gjøres først og fremst av rettferdighedshensyn, ettersom jeg forstår. Ingen i klassen skal holdes udenfor. Hvis man ikke kan invitere heile klassen, deler man opp i reine jentebursdager og guttebursdager. Piger og guder er jo modsatte kjønn! Boys will be boys og girls-just-wanna-have-fun, trippende og fnisende i rosa tyll.

I to nyudgitte bøger møder vi et par litterære besteforeldrekarakterer æ kan li´. I Anna Fiskes selvbiografiske Farmor og jeg er hovedpersonen ei slags Pippi med blomkålsveis, racende rundt på moped. Hun trives best i øppna landskab eller på ferie i furua med Farao. Farmora minner meg om kvinner jeg har møtt, rause og inspirerende, som tør tenke ud av boksen og være seg sjøl. Men det koster å være annerledes. Heldigvis fins det mange modige, generøse besteforeldre der ude, gode forbilder for oss som kommer etter! I Hopp, morfar av forfatter og illustratør Tiril Valør, gjør morfars kjoleglipp at Livs bleigrosa tylltilværelse blir mer farverig, samtidig som han selv blir byksende rundt med strømpebuksekaninører.

Da jeg vokste opp i et søttitalls boligfelt på Særlandet, hørte hjemmeværende fedre med til sjeldenhedan. Pappaer og bestefedre jobba overtid og gikk i forretnings- eller kommunemøder, mens mammaer og bestemødre holdt fortet hjemme. Vi barn var nokså frittgående fram til middagstid, da kom far hjem og slo seg sliden ner bag Fædrelandsveggen. Menn var ein så sjelden vare på dagtid, at ringte jeg uforvarende på hos ein liden nabovenn og pappabeistet plutselig sto i ydderdøra, storma jeg heim te mor, fortere enn fy. I dag er det godt å se samme nabopappa, nå bestefar, i full vigør og jublende glede samen med sitt lille barnebarn udenfor Prix.

Forsker May-Linda Magnussen har vist at det er viktig for mange mødre på Agder å være mest mulig hjemme med sine små, mens far jobber overtid for å klare det heile økonomisk. Far tjener mer og er praktisk talt uunnværlig på jobb. I arbeidslivet får man god trening i forhandlingsteknikker; far fremmer sine hvile- og fritidskrav på hjemmebane med kraft. Forskning viser også at fedre har mer rekreasjons- og avslapningstid enn mødre - og det blir i tillegg til at mor taber pensjonspoeng og det viktige foreldresamarbeidet om omsorgen for barna. Stillinga som administrerende direktør i den Lykkeligeogvelorganisertefamilie.no kan bli ein ensom og dårlig betalt geskjeft på sikt. Hvorfor menn på Sørlandet må bli bestefedre før de vil tilbringe tid med barn, er meg ei gåde. Hvorfor er man fraværende, er det av reine økonomiske hensyn, er det vi kvinner som ikke slipper far til? Eller er det simpelthen for vanskelig å kombinere rollen som "tøff mann" med "omsorgsfull, bleieskiftende og nærværende?" Gutter som tidlig i livet tør å velge utradisjonelt, det være seg testing av negelakk, hårspenne eller skjørt for eksempel i fireårsalderen kan bli betegna som "hemma" eller "homo". Min sønn er jo ikke «sånn»! Er gutter gutter verst, eller er det vi foreldre som legger flere føringer enn vi tror? Kan gutter være gutter, også med kvinner og jenter tilstede, eller blir de feminisert og mutert til umandige nesten-jenter?

Kanskje må man ha nådd de seksti for endelig å sleppe følelsan og tåran laus når barnebarnet kommer stabbande imod på ustø bein. Neste gang du ser ein gutt eller ei jente, i skole eller barnehage eller i bursdag, som tør å være annerledes - går det an å gi et kompliment? Det fins milliarder av måder å være jente, gutt, mann og kvinne på i verden. Et menneske udvikles i samvær med andre i leg, prøving og feiling. Kan bursdager være slige inkluderende mødeplasser? Jenter og gutter er ikke hverandres modsetninger, de er hverandres skolevenner. Fødselsdagen deler vi med våre nærmeste venner og familie, kjønn burde ikke være et diskrimineringsgrunnlag verdig. Er det for eksempel mulig å innlemme ei klatrende bestemor eller ein jumpende gråhåra oldenabo i arrangementskomiteen for neste bursdagsfest?

Festiball

Det var en gang ein Agderby som lå langs den bløde kyststribe. Egentlig besto Agderbyen av ni kystbyer, som lå som perler på ei snor fra Flekkefjord i vest til Risør i øst. I den langstrakte perlebyen lå hvide hus i hver ei vig og holdt pusten bag støvete blondegardin. Det eineste man hørte var skvulp fra åretagene til ein underlig gråsprengt ein, på vei over Skagerak, forsiktige dansetrinn fra slettane på Udvår og Lodin Auklands nostalgiske lirekassemusikk.

Agderbyen hadde to større søsterbyer, Oslo og Bergen, som bare såvidt nerlod seg til å besøge lillesøstera på Sørlandet ei sjelden gang. - Vi kommer ned to-tre dager til sommeren, sa de. Men da vil vi ha sol og varme, bo i nusselige og idylliske sørlandshus med steinbrygge, helikopterlandingsplass og fastlandsforbindelse. Mens de slemme søsterbyan var kledd i ruvende og fargerig arkitektur som nationale scener, postgirobygg og fløybaner, hadde ikke Agderbyen et eineste signalbygg. Alt hun eide var noen nerslitte fiskerhjem og noen brunbeisa husbankhus fra søttitallet. Og grå rutebilstasjoner. Agderbyen måtte slide og streve fra morgen til kveld med å holde sine beskjedne sørlandshus og rosehaver i orden. Sliden og trett, var hun, alt skulle jo liksom være så greit. Agderbyen måtte stundom ta seg et par globoid for å klare hverdagen.

Så ein vakker dag kom det telefaks fra den kule grandtanta, London. Der udgikk det ei befaling om at flere større pladeselskaber vurderte å sende verdenskjente artister på turne i Skandinavia. - Haha, du kan jo bare prøve deg, trauste Agderby, hånlo Oslo og Bergen. Du har ingen sjans, så tafatt, liden og stusslig som du er. Hva skal superstjerner som Bjørk og Bowie ta seg til hos deg, erta søstebyene, og lo så stygt at Agderbyen fikk ørlide grann lyst til å lugge dem i bymarka. Men Agderbyen var ikke tapt bag ei vogn, ho begynte å springe og flakse, ringe og fakse, spille høy musikk og gjøre masse ting ho egentlig ikke kunne. Men, til ingen nytte, ingen av verdensstjernan ville besøge Agderbyen. Hun var i ferd med å gi fullstendig opp, da gudmor Bjørg plutselig sto foran henne på Sukkertoppen, bada i et skinnende, hvitt lys.

- Hvorfor sidder du her og gråder, Agderby? spurte ho mildt. Den magiske tryllestaven funkla i stjernedryss der hun holdt den høyt over hodet.

- Fordi jeg så inderlig …

- Jeg ved hva du ønsker deg, barnet mitt. Og det er derfor jeg er kommet, for å oppfylle alle dine ønsker!

- Du meiner virkelig ikke … meiner du at … ? gispa Agderbyen mens ho stirret forskrekka på den skinnende hvide skapninga.

- Ja, nettopp. Nå skal du endelig få belønning fordi du har vært så tålmodig og grei, kjære Agdeby.

- Dra til Dømmesmoen og hent ein kålrabi!

- Ein kålrabi, tenkte Agderbyen forundra. Hva skal jeg med den? Men om sagt så gjort, Agderbyen fikk med seg ein stor kålrabi fra ågeren innforbi Grimstad.

- Følg godt med nå, sa feen Bjørg. Så delte ho kålrabien i to, rørte ved delene med tryllestaven sin, og til Agderbyens store forbauselse vokste de to halvdelene seg større og større, den eine blei til Tromøya, den andre blei til ei landfast øy lenger vest, Odderøya. På de enorme kålrabiøyene var det naturlige grober, skråninger og fladmark som egna seg ypperlig til store konsertarenaer og festivalliv.

- Men hvordan får vi de beste artistene til å komme og synge og spille, undra Agderbyen. Skal jeg gå og låne noen ulende skrubber fra Vegårshei? Som sagt så gjort, og Bjørg forvandla den frykta ulveflokken til noen riktig skingrende internasjonale rockeprimadonnaer og svertende hip-hopartister med blingbling-juveler og det heile.

- Vi må ha festivalcrew også.

- Gå og hent de små salamanderne oppe i parken, befalte feen Bjørg, de kan bli fine festivalslidere. Og slig gikk det til at Agderbyen fikk de mest bevaringsverdige, arbeidssomme og kompetente festivalarbeiderne i heile landet.

- Se nå er alt klappa og klart, sa Bjørg, og holdt på å legge fra seg tryllestaven…

- Men piggsveisen min? gispa Agderbyen, jeg trenger jo verdens kuleste festivalsjef fra Homborsund, ei sørlandsk prinsesse som ingen kan målbinde, og ein fyr med nettverket i orden og clubbsceneambisjoner!

- OK sa Bjørg. Men du må love meg én ting, Agderby, du må ta godt vare på dem, for hvis ikke vil Odderøya og Tromøya plutselig forvandles til laftebygga museumsarealer med ulver i bunad-bling og det som verre er.

- Gisp, sa Agderbyen. Og snipp snapp snude, så var ikke festivaleventyret ikke ude. Agderbyen sov så neimen ikke bort sumarnatta, men svingte seg til både lirekassemusikk og electronica. Og vil du være med, så heng på!  

Vår vår i vår

Petiten stod på trykk i Fædrelandsvennen 6/4 -13

Det er førstemann til sankthans. Løvetennene bider seg fast havelangs. Våren er gul og grenseløs. Det hekkes intenst og kvidres på udenlansk. Udepilsen twidres og grillmad sykles inn fra Meny. Men så er det kommet opp et trekanta veiskilt med udropstegn langs hovedudfartsåra. Telehiv. Bildekk ruller over solbrent og bulkete fladbrødvei. Veibanen knuses til asfaltsoll, og nydes med temperert saulevann.

Telehiv er når is under veidekket smelter og etterlader seg hulrom, som gir nersig av veibane og dertilhørende asfaltoppkast fra ein klein vei. Veivesenets byråkrater skriver rapport og udreder hvordan ei snarlig oppgradering av det sviktende veigrunnlaget kan gjennomføres. I mellomtida er reb, stegjern og asfaltøks påkrevd fodgjengerudstyr. Sertifisert telehivfører leder sammenknytta naboskab over sprekkdannelsan. Hold tauet stramt! Vend i tide, det er ingen skam å snu.

Så man snur. Men sprekkdannelsan blir med hjem. God dag blir fort god natt. På kjøkkenet synes kopper og skåler å gå i golvet heilt av seg sjøl. Udenfor verandadøra fyger noe hvidhvitt og flatt lige forbi og deiser ner i veibanen. Kræsj! Veien dekkes av uorganisert hvid mosaikk. Fra balkongen i blokka på andre sida av veien står ei ung kvinne og kaster ud kriddhvide tallerkner og tefad. Løvtynt porselen deiser i bakken. Naboen forsvinner inn verandadøra og blir borte. For så å komme tilbage med favnen full av koppestell. Kræsj! Musikk siver ud av verandadøra. Du må ikke gå, synger Hilde Hefte. Jeg skal finne på meningsløse ord som du skal forstå. Det skulle vært vår vår i vår, men følelsan dei slit i mæ, ka vil framtida gi? Telehiv, med sine lumske hulrom, gjør at kjærlighedsdekket forvidrer. Jeg hører hjemme i Verkeland, i Verkeland, i Verkeland. Og alle de som Verke kan, de hører hjemme i Wergeland? Hvi skulde ikke mine Aarer vredes? Berøv ikke Landskabet dets brusende Bæk, skreiv den knuste forfatteren Henrik Wergeland.

Som trettisjuåring skreiv Henrik seg gjennom sin siste vår fra sygesenga. Gamle fiender blei venner, ein heil by fulgte hans angst og bæven. Diktene han skreiv på dødsleiet tilhører det ypperste i norsk litteratur. Til Foraaret er gribende lesning: O Foraar! Foraar! red mig! Ingen har elsket dig ømmere end jeg. Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd. Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd, skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme. Wergelands store dødsdikt er ein tolvtaktsblues. Ingen udvei, bare fortvilelse og bunnløs sorg. Menneskene skrider fram mod katastrofen, det som er en årlig fødsel an ny natur, blir en påminnelse om døden, om at taksameteret går - ubønnhørlig. Det er dette vårdiktet naboen og jeg hører framført av poet Jan Erik Vold og jazzpianist Egil Kapstad i Kristiansand hundreogseksti år etter. Kapstad akkompagnerer Volds jazzvokal med den amerikanske standardlåden It might as well be spring. I feel so gay in a melancholy way. Vold og Kapstad gir Wergelands dødsdikt innslag av mulighedens jazz.

Jazzen er den uventa fortsettelsen, kastet, som omrokkerer bluesens håbløshed til forsøget og skaberakten. Ei blueslåd som går noe sånt som min beibi dro avsted, kommer aldri igjen, kan på jazzsk bli omstokka til min beibi kommer igjen, drar aldri avsted. Jazz er visuell. Ikke bare er det berigende å se jazzvokalister som Hilde Hefte eller Jan Erik Vold live, det fins kunstnere som skaber jazz i form av kunstobjekter. Kunstner Grete Nash introduserte japansk rakuteknikk til Norge, og var kjent for å vinne nytt land og tøye grenser. Det er få keramikere som sover godt i døgn med fullsatt keramikkovn i brann. Når kunstneren åbner sin nerkjølte ovn, hender det ikke så reint skjelden at verk har gått i tu og i tusen bider. Grete Nash satte sammen porselensbråd, reglasere og så inn i ovnen på nytt. Resultatet blei monumentale verk, keramiske byks. Å vende nederlag til seier, kalte Grete Nash det.

Oda er borte, Henrik er borte, Grete er borte. De umistelige. Når gleden er et komma. Vi skriver på steiner, flere og flere steiner. Så mange tall, så mange bokstaver. Naboen og jeg karrer oss opp på fladbrødveien og sober ner knuste keramiske flag av tefad, kopper og tallerkner i de telehivte veisprekkene. Det klirrer bra og danner ei slags fyllmasse inntil ny asfalt igjen vil bli rulla ud. På vei til Om igjen for å kjøbe resirkulerte kopper og tefad, sier naboen noe om at våren neimen ikke er noe teselskab, og at vi har vært ude ei vårnatt før. Vi ser på den hvide himmel, vi ser på de gråblå skyer, vi ser på den blodige sol. Dette er altså våren. Og så sannelig er det vår vår i vår.

O, Sykkelstyre, O, Kjærlighed

Teksten stod på trykk i Fædrelandsvennen 23/2 -13

- Vekkerklokka er alarmerende taus denne morgen. Jeg hopper i tøyet, kaster meg på sykkelen og setter udfor bakken mod jobb. Jeg er sein, jeg er i siget og jeg er direkte inne fra Tour de Setesdalsveien.

Min indre sportskommentator roser pedalføring, fart og stil. - Men, stafett er stafett og som i alle direktesendinger: ting kan gå galt. I et isende øyeblikk er asfalten under sykkelhjulene såbeglatt. Dekkene, skøyteblad på en loddrett kunstløbsbane. Gispende medborgere blir vidne til en høyst ukonvensjonell piruettsaltomortale fra en svært omtåga fru Hennie, inkludert et uortodoks gutturalt brøl. Jeg flyr lavt over veien, mens jeg sakte tenker over hvordan i huleste jeg havna her?

Som hestegal pennyklubbmedlem protesterte jeg høylytt da gyngehesten min blei bytta mod ein oppskrabla jernhest av ein apachesykkel på femårsdagen. Den tilårskomne jerngampen hadde riktignok sal i sort skai, pedaler for stigbøyler, styre for ridetømmer og hjul for hestehover, men den innbød ikke akkurat til et kjærlig klapp på nakken. Rytterkarriæren jeg hadde sett for meg blei i stedet ein livslang jammerdal av sykkelhavarier, dynamokrøll, punkterte dekk, avhoppende sykkelkjettinger og smittende kjettingolje. - Hadde det vært meininga at menneskeheden skulle rulle gadelangs, hadde vel Eva og Adam blitt skapt på hjul?

Oppfinnelsen av den mekaniske jernhesten begynte med ein plankebid og to hjul i oldtidas Kina. Det skulle imidlertid ikke gå mange år før sangeren Katie Melua telte heile ni millioner jernhester i Bejing! Verre skulle det bli når noen slappfisker av noen mekanikere kobla motorer på de neste generasjonene av to- og firehjulinger. Forurensinga fra motorkjøretøyene gjør at kinesisk byluft i dag er tjukk som grynegraud. På den himmelske freds plass har skydekket stege ned og tatt bolig i oss. Sightseeing er fånyttes i østens hovedstadsstolthed. Har du sett Bejing, har du sett notting.
For drøyt hundre år siden cykla våre oldemødre jublende inn i det tjuende århundre. I 1863 hadde Camilla Collett, etter en masete spacertur på Carl Johan, slått fast at norske kvinner ikke kunne gaa alene gjennem gaderne uden å bli trakassert. Ho oppfordra kvinner til å bli mer gadesmarte. Gaa, sa Camilla. Og Nora og kvinnene gikk fra både dukkemenn og dukkehjem, dog blei de raskt innhenta av hovedfeltet. Femti år seinere kom cykelen til landet, kvinners frihedsmaskin de luxe: Cyklende på sine nye jernhester lo norske kvinner heile veien til stemmerettsslokalene. De var ikke lenger skjøre porselensdukker bag tunge velurgardin. Jernhestrytterskan viste seg å være noen tøffinger, legne, sterke, og med kraft og klogskab bag sine kampsager. Om ikke bh-en blei kasta og brent på bål, så blei jaffalt de tunge gardinan og skjørtan behørlig tilintetgjort. Og det var cykelen som kledde bukser på norske kvinner.

- Og, det var cykelen som fikk dem av igjen. For, med både kvinner og menn til hjuls, gikk det som det måtte gå: Cykelen blei noe av det mest feberromantiske og erotiske man kunne tenke seg. Blyge, men megetsigende blikk blei udveksla over cykelstyrets blanke nikkel. Åh, cykelstyre! Unge kvinner og menn vandra gloheide på hver sin side av cykelen i junimåned og heggeduft.
Ni måneder etter en slig "cykeltur" kom min grandtante til verden. Den dag i dag kan man møde henne på sørlandsholka. - Rober man sjokkert ud av bilvinduet til nittifemåringen at det faktisk er ein leg med livet å sykle på sådan is og underkjølte holkepytter, fnyses det tilbage - "E he cykla på byfjorden i alle år", Og så sender hun det iskalde og megetsigende blikket som gjør at man krymper seg skamfull i det oppvarma bilsedet, knuger håndfladan inn det fuskepelskledde bilrattet, og gasser beskjemma videre.

Etter den noe improviserte piruettsaltomortalen over bukkestyret, deiser jeg ned i ein brøydekant. Sportskommentator Karen Marie Ellefsen grynter misfornøyd. Jeg noterer meg ei vond skulder og ei gryende regnbuetattovering over lår og rygg signert Setesdalsveien Ink. Jeg kaver meg opp og lusker ud, blikket limt i bakken. Hm, skal jeg fortsette bukkerittet? Min indre sportskommentator skriger et rungende ja! Jeg slenger meg på sykkelen og gjenopptar Tour de Setesdalsveien i øgende fart. Sportskommentatoren roser pedalføring, fart og stil. Vottene knuger den blanke nikkel. O, Sykkelstyre, O, Kjærlighed!

Fornemmelse for slaps - petit

Jeg har blitt spaltist i Fædrelandsvennen og hadde "Fornemmelse for slaps" på trykk 19. januar. Her er den:

Fornemmelse for slaps
Før var sørlandsvinteren blaud som ei overkokt kompegryde. Vi fikk ikke snø, men sø. Det florlette snøpleddet som vinterstid la seg over norgeskroppen, rakk ikke ner til de kalde sørlandske vinterbeinan. Her var det kaldt, blaudt og grått. Men vi klaga ikke, vi bare tusla stille omkring i sørlandsk slaps og rågevann, iført sydvest og lange slagstøvler.

Eskimoene har ikke hundre ord for snø, de har bare to. Men det er fakta at sørlendinger har svimlende mange ord for slaps, eller "slupseveir" som Vilhelm Krag kalte fenomenet. Eksempler er sørpe, slusj, slaps, issørpe, holkeslusj, sørpesuppe, grødslaps, rågesørpe, haglslusj, skiddenslaps, nysørpe, holkeslusj, holde-seg-inne-slaps og så videre. Ordrigdommen kan vidne om ursørlendingens hang og trang til språglig trøst i møde med alt dette kalde, dyvåde og grynegraudete.

Går det an å bytte vær? De siste somrene synes sørlandssola å ha blitt permanent omplassert til Troms og Finnmark. Til gjengjeld har vi fått fast regnværsvikar, en nystemt Cithar fra Bergen, som dessverre synes å ha blitt forespeilt fast sommerjobb i sør. Slagstøvler er blitt vanlig i juli. Vintrene synes på sin side å ha blitt kaldere de siste årene. Brøydekantene stiger i takt med gradestokkens hutrende lavmål. I bytte smeltes igloer og Grønland får endelig anledning til å leve opp til landsnavnet. Arktis udvannes og sørlendingenes slupseveir og andre blaude sørpeudtrykk kan med fordel eksporteres nordover. Grønsk språgråd er på sagen.

Sørlendingene er jo så greie og bedagelige. Vi er vant til å ta ein støyd. Heilt greit å måtte famle seg fram, som en blåfrossen Nansen eller Johansen over føygende ishvide sørlandsletter. Er det flere enn meg som strikker grønlandsgenser med selvspunnet villgeidgarn fra ei nøgen ø? Genseren blir god å ha på sleden bag grønlandshundespannet. Kanskje Johansen og jeg, blåfrosne ei arktisk natt får planta flagget på Nodenes, Ålo, Torskeholmen, eller ei anna islagt fiskebrygge, der selskinn selges til selvsømming av selskinnskaller? - Eller er har du gravd fram sparken, som heile husstanden nå klamrer seg fast på, før de kastes av i hauger ved nedsnødde skoler, arbeid og barnehager? - Sparkstøttingen, hvis rustne meier kun har raspa mod grus og holke de siste årene, ager nå føyelsmygt over hardpakka og nyarktisifisert sørlandsk tundra.

Undersøgelser viser at den sørlandske gourmetretten kompe i framtida vil bli servert med selspekkdott. Sånn blir det. Vi overlever alt. Men alligevel: jeg mener nå at møndihedan må gribe inn og rødde opp i all denne værbyttinga! Omfattes ikke sørlendingens tradisjonelle "slupseveir" av EUs tredje kulturminneværdirektiv? Kilmakrisa er uønska - spesielt nå som sørlandets grå livrett og stolte delikatesse står i fare. Kall meg gjerne gammeldags eller nostalgisk, men jeg likte faktisk sørlandsvinteren slig den pleide å være. Det var noe med det, slupseveiret, noe grått og vått og - helt greit!

Jeg har i dyb frustrasjon og klagesang over de triste værtiane meldt meg inn i et grønt og glitrende miljøparti: Ta meg, brug meg: Sammen skal vi skabe ei blaud og grå framtid. Mer slabs og slupseveir i sør, mer kulde, isfjell og knidrende turkise tilstander i verdens største, vakreste og uunværlige dybfryser, Arktis. - Og komper, fullstendig frie for selspekk!