Det er førstemann til sankthans. Løvetennene bider seg fast havelangs. Våren er gul og grenseløs. Det hekkes intenst og kvidres på udenlansk. Udepilsen twidres og grillmad sykles inn fra Meny. Men så er det kommet opp et trekanta veiskilt med udropstegn langs hovedudfartsåra. Telehiv. Bildekk ruller over solbrent og bulkete fladbrødvei. Veibanen knuses til asfaltsoll, og nydes med temperert saulevann.
Telehiv er når is under veidekket smelter og etterlader seg hulrom, som gir nersig av veibane og dertilhørende asfaltoppkast fra ein klein vei. Veivesenets byråkrater skriver rapport og udreder hvordan ei snarlig oppgradering av det sviktende veigrunnlaget kan gjennomføres. I mellomtida er reb, stegjern og asfaltøks påkrevd fodgjengerudstyr. Sertifisert telehivfører leder sammenknytta naboskab over sprekkdannelsan. Hold tauet stramt! Vend i tide, det er ingen skam å snu.
Så man snur. Men sprekkdannelsan blir med hjem. God dag blir fort god natt. På kjøkkenet synes kopper og skåler å gå i golvet heilt av seg sjøl. Udenfor verandadøra fyger noe hvidhvitt og flatt lige forbi og deiser ner i veibanen. Kræsj! Veien dekkes av uorganisert hvid mosaikk. Fra balkongen i blokka på andre sida av veien står ei ung kvinne og kaster ud kriddhvide tallerkner og tefad. Løvtynt porselen deiser i bakken. Naboen forsvinner inn verandadøra og blir borte. For så å komme tilbage med favnen full av koppestell. Kræsj! Musikk siver ud av verandadøra. Du må ikke gå, synger Hilde Hefte. Jeg skal finne på meningsløse ord som du skal forstå. Det skulle vært vår vår i vår, men følelsan dei slit i mæ, ka vil framtida gi? Telehiv, med sine lumske hulrom, gjør at kjærlighedsdekket forvidrer. Jeg hører hjemme i Verkeland, i Verkeland, i Verkeland. Og alle de som Verke kan, de hører hjemme i Wergeland? Hvi skulde ikke mine Aarer vredes? Berøv ikke Landskabet dets brusende Bæk, skreiv den knuste forfatteren Henrik Wergeland.
Som trettisjuåring skreiv Henrik seg gjennom sin siste vår fra sygesenga. Gamle fiender blei venner, ein heil by fulgte hans angst og bæven. Diktene han skreiv på dødsleiet tilhører det ypperste i norsk litteratur. Til Foraaret er gribende lesning: O Foraar! Foraar! red mig! Ingen har elsket dig ømmere end jeg. Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd. Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd, skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme. Wergelands store dødsdikt er ein tolvtaktsblues. Ingen udvei, bare fortvilelse og bunnløs sorg. Menneskene skrider fram mod katastrofen, det som er en årlig fødsel an ny natur, blir en påminnelse om døden, om at taksameteret går - ubønnhørlig. Det er dette vårdiktet naboen og jeg hører framført av poet Jan Erik Vold og jazzpianist Egil Kapstad i Kristiansand hundreogseksti år etter. Kapstad akkompagnerer Volds jazzvokal med den amerikanske standardlåden It might as well be spring. I feel so gay in a melancholy way. Vold og Kapstad gir Wergelands dødsdikt innslag av mulighedens jazz.
Jazzen er den uventa fortsettelsen, kastet, som omrokkerer bluesens håbløshed til forsøget og skaberakten. Ei blueslåd som går noe sånt som min beibi dro avsted, kommer aldri igjen, kan på jazzsk bli omstokka til min beibi kommer igjen, drar aldri avsted. Jazz er visuell. Ikke bare er det berigende å se jazzvokalister som Hilde Hefte eller Jan Erik Vold live, det fins kunstnere som skaber jazz i form av kunstobjekter. Kunstner Grete Nash introduserte japansk rakuteknikk til Norge, og var kjent for å vinne nytt land og tøye grenser. Det er få keramikere som sover godt i døgn med fullsatt keramikkovn i brann. Når kunstneren åbner sin nerkjølte ovn, hender det ikke så reint skjelden at verk har gått i tu og i tusen bider. Grete Nash satte sammen porselensbråd, reglasere og så inn i ovnen på nytt. Resultatet blei monumentale verk, keramiske byks. Å vende nederlag til seier, kalte Grete Nash det.
Oda er borte, Henrik er borte, Grete er borte. De umistelige. Når gleden er et komma. Vi skriver på steiner, flere og flere steiner. Så mange tall, så mange bokstaver. Naboen og jeg karrer oss opp på fladbrødveien og sober ner knuste keramiske flag av tefad, kopper og tallerkner i de telehivte veisprekkene. Det klirrer bra og danner ei slags fyllmasse inntil ny asfalt igjen vil bli rulla ud. På vei til Om igjen for å kjøbe resirkulerte kopper og tefad, sier naboen noe om at våren neimen ikke er noe teselskab, og at vi har vært ude ei vårnatt før. Vi ser på den hvide himmel, vi ser på de gråblå skyer, vi ser på den blodige sol. Dette er altså våren. Og så sannelig er det vår vår i vår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar