All I Want For Christmas

Fædrelandsvennen 7. desember 2013

Plutselig får jeg følelsen av å befinne meg udenfor tid og rom. Jeg gransker meg sjøl i speilen i prøverommet, slig man kan gjøre på en fuktig kveld, og tenker at dette er en slags rus. Jeg er høy på julehandel.

Når jeg virkelig skal slappe av og lade batteriene, bærer det ikke da til skogs, til jakt og fiske, leirbål i villmarka eller til milevise skiturer, speidende etter elg, rådyr og ulv? Med skam å melde må jeg svare nei. For det fins da andre og mer innbringende jaktmarker? Når jeg skal koble av og rense hodet, bærer det nemlig til nærmeste handlegade eller kjøbesenter. Hvis du i førjulstida ser ei forvirra dame på et gadehjørne, speidende etter uimodtåelige tilbud og den perfekte julegave, så er det nok meg. Vi shoppere opptrer også gjerne i flokk, eller i par, og innimellom slagene samles vi ved et av byens vannhull, med bobler i glasset og utallige handleposer spredt rundt oss. Vi bare elsker lukta, smagen og ikke minst følelsen av et godt kjøb. Vi formelig flyder inn og ud av butikker og kjøbesentre. Vi får lykkerush av alt det vakre butikk-stylistene har satt fram til oss julehandel-pilgrimer. Vi forteller hverandre historier og diskuterer varer rundt kafébordet:  - Så dere det kule reinsdyrhodet i fiolett plysj i vinduet på interiørbutikken? - Blir ikke det perfekt, hjemme hos meg? - Hæ, er det på salg?

Jeg løber av gårde og skyder veggdyret fra hofta med lommeboga og bringer trofeet til standplass, der venter det ros og nye shopping-skrøner. Og julegavetips. Vannflasker i plast er den ultimate kalendergaven i år. Vi snakker i munnen på hverandre: - Åsså er de på salg hos jernvarehandelen. - Åsså er det så bra merke og fine farger. - Åsså er det bare fem igjen. - Åsså kan de vaskes i oppvaskmaskin! Tre-fire i jaktlaget får los og sprinter til butikken med vannflaskene. Vi som er igjen skåler og skråler og er lykkelige! Eller er vi det? Ja, shopping og jakten på den neste varen gir intense ilinger nerover ryggen og nydelige endorfiner, men så er det denne noe nagende følelsen man får på turen hjem, da. Familiemedlemmer som stønner og himler med øynene ved synet av alle posene som man har dradd med hjem. - Var nå dette nødvendig? Trofeet i lilla plysj havner til slutt i ei kasse i garasjen, kanskje man kan henge ehem et-eller-annet på den? Vannflasker har vi da nok av? - Grrrrr - Alltid skal de være så kritiske!

Det er klart at når butikkene spiller fløyelsmyg julemusikk, og det dufter liflig av røgelse, pebbermynte og nellikabelsin, er noen av oss et lett bytte. Men i år skal jeg trekke fram et nytt våben i jaktMarkens: I år er det mobilkameraet, og ikke lommeboga, som skal få spille hovedrollen i årets julegadeeventyr.

Nølende beveger jeg meg inn i Verdens Vakreste Interiørbutikk. Jeg klarer ikke dy meg for å stryge ei forsiktig hånd over reinsdyrskinnet som ligger der liksom-skjødesløst dandert over designerstolen, som minner meg om et gedigent abelsinskall. Åh - jeg blir svimmel og overvelda av alt det vakre her inne. Så kommer jeg på kameraet. Jeg fisker det opp og knipser vilt rundt meg. De ansatte i forretninga ser noe overraska ud over intensiteten til denne-overivrige-lissominteriørbloggeren-med-titusenvis-av-følgere-på-internettet. Noen minutter seinere spaserer jeg glad og tomhendt ud av butikken. Jeg skal tilbage siden, når jeg har fått tenkt meg litt om. Etterpå nyder jeg roen og ettertanken på post: Jeg elsker lukta, smagen og ikke minst følelsen av jul. I år blir den en tanke grønnere. Hvor er julegryda?