Her skal det imidlertid handle om én av Norges kanskje beste essayister og forfattere: Vigdis Hjorth, som debuterte i 1983 og har mottatt mange priser, deriblant Gyldendalprisen, Amalie Skram-prisen og Brages hedespris. Hjorth er en politisk forfatter som skriver innsiktsfullt om det å være menneske. Den siste boka, Et norsk hus fikk strålende kritikker da den utkom i fjor. Hjorth fikk Kritikerprisen for Leve posthornet 2014. Men begynn gjerne med romanen Hjulskift fra 2007, om du vil utforske forfatterskapet. Hjorth beskriver elegant det menneskelige, knytta til ulike miljøer og sosiale lag - og ser menneskenes liv både fra inn- og utside med vidd, innsikt og karnevalske trekk.
Mens Hjorth skrev på Hjulskift, skrev hun også på sin essaysamling Fryd og fare, som utkom i 2012. I samlinges siste tekst diskuterer Hjorth forfatteren Virginia Woolf og "virkelighetsprosessen" til hennes hovedpersoner: "at de i sine liv klarer å forene det timelige hverdagslige med den store sammenhengende, historien, det banale praktiske med det uforklarlig mirakuløse," Hjort fortsetter:
"Å forsone seg med at man er et alminnelig dødelig menneske i en gitt tid i et gitt samfunn med de begrensninger og muligheter det gir og prøve å gjøre det maksimale ut av det uten å neglisjere det gåtefulle, mirakuløse ved tilværelsen, himmelen over hin enkelte. Å være seg selv nærværende, samtidig med seg selv, øyeblikk etter øyeblikk, vár for verden og dens beboere, dyr iberegnet."Hjorths essay gjør kast og helomvendinger, som gode essays skal. Hun skriver om et foredrag hun holdt, og om å reise hjem med "en uggen følelse, for det var mye som skurret i min sammenligning av de litterære størrelsene, og som jeg ikke hadde opplyst publikum om for ikke å ødelegge mitt eget grep." Hjorths romaner og essays finner du på UiA.no/bibliotek
