Den sikkre - og ikke ængstelig spæde - Fod

Fædrelandsvennen 28. september 2013

Fireåringen og toåringen. Førstnevnte husarbeider konsentrert med rosa legestøvsuger, iført rosa pumps og ditto strutteskjørt. Hellokittyøredobbene dingler under prinsessekrøllene. Sukk. Hva skal ein feministmamma gjøre?

Hvilken reen Skabning, hvilke bløde og dog høie og ædle Former, hvilke Linier lige fra den vidunderlig plastiske Nakke, der bar det ludende smuktformed hoved, og ned til den faste Ankel og den sikkre - og ikke ængstelig spæde - Fod. Er sitatet henta fra ein analog versjon av Deiligst.no anno 1830, eller deromkring? Neida, linjene er fra boga Kroppens betydning i norsk litteratur av UiA-professor Unni Langås, som blant annet har forska på konstruksjoner av kjønn i litteraturen. I sitatet er det ein forelska Jonas Collett som beskriver den vidunderlige og uoppnåelige skjønnheden, Camilla. Litteraturforsker Unni Langås beskriver imidlertid Camilla Colletts ambivalens i forhold til det rådende kvinneideal. Mannen er formgiver, kvinna den formbare. Mannen subjekt, kvinna objekt.

Jeg er på litteraturseminar i regi av Wergelandselskabet og Senter for Ligestilling ved UiA. Toneangivende litteraturforskere legger fram ny forskning og diskuterer Camilla Colletts litterære virke. Collett var den første i landet som offentlig tog et oppgjør med den passiviserende kvinnerollen. Hun reiv bladet fra munnen og skreiv modtekster fra det hun kalte «De Stummes Leir.» Som om ikke det var nok, er hun også forfatter av Norges første roman, Amtmandens døttre fra 1854 og 1855. Og så var hun nasjonsbygger, men dette er underkommunisert, meiner professor Tone Selboe i sitt foredrag på seminaret. Forsømmes også Colletts toneangivende litterære arbeid i nasjonen hun var med på å legge grunnlaget for? Førsteamanuensis Bjarne Markussen spør seg hvorfor ikke Camilla Colletts samlede verker har udkommet i ny udgave i jubileumsåret, den siste blei gitt ud av Gyldendal i 1913! Ifølge forskningsbibliotekar Marius Wulfsberg fra Nasjonalbiblioteket fins det betydelige mengder upublisert materiale i NBs magasiner. Blant annet er Collets notater til selvbiografi ikke er udgitt. Disse "Brudstykke til Levnetsbeskrivelsen» ville vel ikke forblitt upublisert om den var skrevet av ein av våre store mannlige forfattere? Kunne man sett et Ibsen, Hamsun eller Bjørnson-jubileum uden gjenudgivelser, eller i det minste med oversikt og publisering av livsverket? Men i tilfellet Camilla Collett, som blant annet var den som inspirerte Henrik Ibsen til å skrive Et Dukkehjem, skal det altså feires uden samleudgave og selvbiografiske notater. Forstå det den som kan!

Camilla er ein stor forfatter som skreiv fletta av de fleste. Mens storebror Henrik døde ung, gjennomlevde Camilla store deler av attenhundretallet, hun døde så seint som i 1895. Hun var provokativ, morsom, sarkastisk, tekstene hennes kan fremdeles gi nyttige perspektiver på det som skjer i verdenssamfunnet. Hun bodde store deler av sitt liv udenlands og sammenligna det hun observerte der med de hjemlige forhold. I dag ville kanskje Camilla ha hett Marie Simonsen, Toril Moi eller Eva Jolie. Og kanskje ville det vært lettere å bli tatt alvorlig og ha gjennomslag i dagens samfunn i forhold til på attenhundretallet?

Etter to hundre år med kvinnekamp har ikke kommet der vi skal være, trass i hva ein ordfører og viseordfører i Sørlandets største by måtte meine. Eksempelvis udtaler kommetator Sven Egil Omdal det slig i forbindelse med valget vi nettopp har lagt bag oss: Ein kvinnelig politiker vil oftere bli vurdert som person, som moderlig, myg eller jernhard, mens en mannlig politiker oftere blir beskrevet som et sett av meininger, en posisjon eller strategi. Camilla Collett var ikke først og fremst moderlig, eller formbar myg. Hun var Strateg. Revolusjonshistoriker. Forfatter. Byhistoriker. Feminist. Politisk tenker. På framsida av Selboes nye bog om Camilla Collett har kunstner Steffen Kverneland laget et fascinerende portrett av ei kvinne midt i livet, som har ein nerve og troverdighed som stiller det mest kjente Collettportrettet, kjent fra hundrelappseddelen, fullstendig i skyggen. Her trer kunstneren fram, ikke kun som kvinne, men som et menneske av kjødd og blod, med gleder og sorger, og med et liv som skal leves: Sårbar. Trassig. Klog. Ein aktør i ein verden.

Fireåringen og toåringen leger fremdeles på barnerommet. Rørleggersprekka skimtes over ballerinaskjørtets bagre kant. Toåringen har overtatt støvsugerjobben. Hybelkaniner duver lett rundt i rommet. På hodet har han hårbånd med blomsterpynt, fra ørene dingler det i rosa plast.