O, Sykkelstyre, O, Kjærlighed

Teksten stod på trykk i Fædrelandsvennen 23/2 -13

- Vekkerklokka er alarmerende taus denne morgen. Jeg hopper i tøyet, kaster meg på sykkelen og setter udfor bakken mod jobb. Jeg er sein, jeg er i siget og jeg er direkte inne fra Tour de Setesdalsveien.

Min indre sportskommentator roser pedalføring, fart og stil. - Men, stafett er stafett og som i alle direktesendinger: ting kan gå galt. I et isende øyeblikk er asfalten under sykkelhjulene såbeglatt. Dekkene, skøyteblad på en loddrett kunstløbsbane. Gispende medborgere blir vidne til en høyst ukonvensjonell piruettsaltomortale fra en svært omtåga fru Hennie, inkludert et uortodoks gutturalt brøl. Jeg flyr lavt over veien, mens jeg sakte tenker over hvordan i huleste jeg havna her?

Som hestegal pennyklubbmedlem protesterte jeg høylytt da gyngehesten min blei bytta mod ein oppskrabla jernhest av ein apachesykkel på femårsdagen. Den tilårskomne jerngampen hadde riktignok sal i sort skai, pedaler for stigbøyler, styre for ridetømmer og hjul for hestehover, men den innbød ikke akkurat til et kjærlig klapp på nakken. Rytterkarriæren jeg hadde sett for meg blei i stedet ein livslang jammerdal av sykkelhavarier, dynamokrøll, punkterte dekk, avhoppende sykkelkjettinger og smittende kjettingolje. - Hadde det vært meininga at menneskeheden skulle rulle gadelangs, hadde vel Eva og Adam blitt skapt på hjul?

Oppfinnelsen av den mekaniske jernhesten begynte med ein plankebid og to hjul i oldtidas Kina. Det skulle imidlertid ikke gå mange år før sangeren Katie Melua telte heile ni millioner jernhester i Bejing! Verre skulle det bli når noen slappfisker av noen mekanikere kobla motorer på de neste generasjonene av to- og firehjulinger. Forurensinga fra motorkjøretøyene gjør at kinesisk byluft i dag er tjukk som grynegraud. På den himmelske freds plass har skydekket stege ned og tatt bolig i oss. Sightseeing er fånyttes i østens hovedstadsstolthed. Har du sett Bejing, har du sett notting.
For drøyt hundre år siden cykla våre oldemødre jublende inn i det tjuende århundre. I 1863 hadde Camilla Collett, etter en masete spacertur på Carl Johan, slått fast at norske kvinner ikke kunne gaa alene gjennem gaderne uden å bli trakassert. Ho oppfordra kvinner til å bli mer gadesmarte. Gaa, sa Camilla. Og Nora og kvinnene gikk fra både dukkemenn og dukkehjem, dog blei de raskt innhenta av hovedfeltet. Femti år seinere kom cykelen til landet, kvinners frihedsmaskin de luxe: Cyklende på sine nye jernhester lo norske kvinner heile veien til stemmerettsslokalene. De var ikke lenger skjøre porselensdukker bag tunge velurgardin. Jernhestrytterskan viste seg å være noen tøffinger, legne, sterke, og med kraft og klogskab bag sine kampsager. Om ikke bh-en blei kasta og brent på bål, så blei jaffalt de tunge gardinan og skjørtan behørlig tilintetgjort. Og det var cykelen som kledde bukser på norske kvinner.

- Og, det var cykelen som fikk dem av igjen. For, med både kvinner og menn til hjuls, gikk det som det måtte gå: Cykelen blei noe av det mest feberromantiske og erotiske man kunne tenke seg. Blyge, men megetsigende blikk blei udveksla over cykelstyrets blanke nikkel. Åh, cykelstyre! Unge kvinner og menn vandra gloheide på hver sin side av cykelen i junimåned og heggeduft.
Ni måneder etter en slig "cykeltur" kom min grandtante til verden. Den dag i dag kan man møde henne på sørlandsholka. - Rober man sjokkert ud av bilvinduet til nittifemåringen at det faktisk er ein leg med livet å sykle på sådan is og underkjølte holkepytter, fnyses det tilbage - "E he cykla på byfjorden i alle år", Og så sender hun det iskalde og megetsigende blikket som gjør at man krymper seg skamfull i det oppvarma bilsedet, knuger håndfladan inn det fuskepelskledde bilrattet, og gasser beskjemma videre.

Etter den noe improviserte piruettsaltomortalen over bukkestyret, deiser jeg ned i ein brøydekant. Sportskommentator Karen Marie Ellefsen grynter misfornøyd. Jeg noterer meg ei vond skulder og ei gryende regnbuetattovering over lår og rygg signert Setesdalsveien Ink. Jeg kaver meg opp og lusker ud, blikket limt i bakken. Hm, skal jeg fortsette bukkerittet? Min indre sportskommentator skriger et rungende ja! Jeg slenger meg på sykkelen og gjenopptar Tour de Setesdalsveien i øgende fart. Sportskommentatoren roser pedalføring, fart og stil. Vottene knuger den blanke nikkel. O, Sykkelstyre, O, Kjærlighed!