Dødsgøy festival

Petit i Fædrelandsvennen 2. november

Noen ganger blir man bare så dørgende lei av andres barn. Og det hjelper bare ikke at de kaller det Halloween.

Halloween må være tidenes mest utskjelte høytid! Men er det så rart? Hvorfor skal man ta imod uoppdragne drittunger udkledd som massemordere, eller det som verre er. De tigger godteri ved dørene, og får de ikke, kaster de rådne egg på ydderdøra. I en artikkel i Vårt Land kaller prest og forfatter Eyvind Skeie fenomenet «fullstendig stilløst». Kirkegårdene blir omgjort til morbide, mørklagte legeparker, der det knaskes godteri mellom gravene. Halloween er sårende for alle som har mista ein kjær.

Det hjelper jo heller ikke at Halloween er blitt ein «disneyfisert allehelgensaften på speed». Hva er galt med den gode gamle julebukken? Halloween er den frampå og bling-bling-glorete grantanta med udestemme fra Amærrika. Hun breier seg på bekostning av den mer beskjedne, norske julebukktradisjonen - der man kler seg ud som husnisser og synger gamle julesviser, før man neier og bukker, i ydmyg takk for hver lille mandarinbåd eller lakristwist som kommer ens vei.

Naboen proklamerer at han synes at Halloween er ei fantastisk anledning til å ta frem det mørke, skumle og dystre. På mitt spørsmål om ikke dette er ei morbid og kommersiell plastikkhøytid, kvitterer han med å invitere nabolaget på Halloweenfest lørdag kveld. Dette har vist seg å være ei fin-fin anledning til å trenge seg på hos naboer som har gått i dvale, smiler han! Ta med gresskar, så ordner jeg avkappa, blodige pølsefingre - æh - pølser med ketchup, legger han troskyldig til når han ser mitt forstøkte ansiktudtrykk.

På madbutikken er gresskarene utsolgt - men trærne udenfor kjøbesenteret er runde og orange. Så vakre. Naturen flammer opp, som blafrende stearinlys, for så å gå fullstendig i oppløsning framfor øynene på oss. Trærne er skjøre og papiraktige på denne årstida - så annerledes enn de var i mai, irrgrøntsprutende vulkantrær. Nå faller bleige blader, alle faller ulikt, sier forfatter og illustratør Anna Fiske. Så, til slutt, vil stammen stå nagen og skjelettaktig igjen. Det er vakkert og vemodig. Vi sykler til neste butikk, og femåringen bærer gresskaret andektig og stolt inn i stua. Hun sprudler. - Jeg vil være dansende mumie på festen, sier hun. Kattemumier kan bevege seg, ikke sant? Jeg svarer nei og forklarer hva ein mumie er. - Skal jeg dø? spør femåringen, med tårevåde øyne. - Hva svarer man på det?

For meg handler Halloween om å feire livet - og døden. Vi lever. Vi er i et uendelig nå. Men en gang skal vi dø. Det er gådefullt, vondt - jeg trenger å snakke om det. Jeg trenger å gjøre det. Jeg er enig med professor Jorunn Økland i hennes analyse om at Halloween har blitt ein stor kommersiell happening, fordi «protestantiske kirker overhodet ikke har sett sitt ansvar i forhold til å hjelpe folk til å tenke rundt, snakke rundt og leke rundt døden». Halloween er kvelden før høytidsdagen Allehelgensdag. Dagen blei på søttenhundretallet avskaffa som egen helligdag, og flytta til nærmeste søndag. Det tror jeg ikke var så lurt. La oss ta dagen og de dødes kveld tilbage.

Ta godt imod alle barn på vandring. Ja, de unge kan saktens bråge, hyle og være ikledd makabre gevanter. Kanskje er de ikke så verdige og stilfulle, kan hende gjør de innimellom noe upassende. Men barn er ganske snille, de fleste har BØ som sitt verste greb.

Knask eller kneb?