Det er tidlig i det nye året når Sigrid Undset setter seg ned og skriver til sin nære venn Gösta af Geijerstam. Julen er så vidt over, kalenderen er ny – men forfatteren føler seg langtfra trygg. Brevet bærer preg av etterkrigstidens uro, slit og moralske alvor: «Gud må vite hvordan det kommer til å arte seg», skriver hun. Sigrid har lagt bak seg tunge år på flukt fra krigen, hennes eldste sønn ga sitt liv for landet. For henne er ikke den vonde tiden over, hun skriver om dommens dag i brevet. Hun spør retorisk, nesten anklagende om det virkelig er meningen at menneskene skal leve i dommedager – mens de lever?
Likevel: midt i mørket insisterer Sigrid også på noe annet. På verdier som ikke kan tas fra et menneske. Ikke så lenge man ennå står «på fritt fotfall». Det er en skjør formulering – friheten er ikke selvsagt, og hun vet hvor raskt den kan gå tapt; Sigrid skriver om verdier man bør kunne eie også når lem for lem tas fra en. Men her er hun nådeløs ærlig. Hun tør ikke stole på seg selv. Ikke på egen kraft.
Brevet rommer også det nære og hverdagslige: reisen til Hamar, det stille julefeiringen, møtet med svigerdatteren Gunnvor Hjerkinn – et portrett tegnet med kjærlig blikk. Hun skriver om sin egen svake helse, om tretthet, om arbeid under blinkende lys og strømrasjonering. Og likevel: hun rekker å fullføre boken om Den hellige Caterina av Siena. Det er hun takknemlig og glad for.
I romanen følger Undset Caterina fra barndommen i Siena til hennes død som 33-åring, og viser hvordan en kvinne uten formell autoritet, fikk enorm innflytelse: hun talte til paver, rådet fyrster, meglede i politiske konflikter og virket for kirkens fornyelse. Sigrid beskriver en tid preget av uro, vold og moralsk sammenbrudd. Caterina lever midt i pest, borgerkrig og kirkens dype krise, men nekter å trekke seg tilbake fra verden. «Hun kom til å spille en rolle i verdenspolitikken», skriver Sigrid, «og irettesette, råde og veilede, sommetider byde og befale Kristi stattholder på jorden.»
I romanen blir ikke Caterinas svake stilling som ung, ulærd kvinne i middelalderen bli et hinder for sann handling og inflytelse. Tvert imot. «Helgen kan et menneske bare bli på én eneste måte», skriver hun, «ved å elske Gud og attrå fullkommen forening med Ham.» I dette ligger også Sigrids egen dyrkjøpte etterkrigsvisdom: håpet er ikke å finne i historisk fremgang eller i menneskets egen kraft, men i trofasthet mot det en er satt til, de verdiene ingen kan ta fra oss, selv når verden står i brann.
______________________
Illustrasjon: Caterina av Siena, malt ca. 1370–1375 av Andrea Vanni.
Dette regnes som det eldste kjente portrettet av helgenen, malt mens hun ennå levde. Portrettet kan i dag ses i Basilica di San Domenico i Siena. Kirken var Caterinas åndelige hjem, knyttet til dominikanerordenen, og rommer flere minner etter henne. Her oppbevares også hennes relikvier.
Andre sentrale steder i Caterinas liv og etterliv:
Casa di Santa Caterina: Hjemmet der hun ble født og vokste opp. I dag et pilegrimsmål og museum, tett knyttet til hennes tidlige fromhet og kall.
Avignon: Hit reiste Caterina for å tale paven til rette under kirkens store krise. Hun opptrådte som moralsk og åndelig autoritet i en tid da pavedømmet var splittet.
Basilica di Santa Maria sopra Minerva: Caterinas gravsted. Her ble hun lagt til hvile etter sin død i 1380, og her feires hun fortsatt som helgen, kirkelærer og Europas skytshelgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar