I de profane dager av Ida Gilbert

Livet som et krasj i sakte film? 

I de profane dager. Utgitt 2025. Flamme Forlag. (F°547)
Forfatter Ida Gilbert (f. 1981) er filosof, skribent og kommunikasjonsrådgiver. I 2023 debuterte hun med romanen Tute med de ulver som er ute, som ble tildelt Sørlandets litteraturpris.

Hovedpersonen i Ida Gilberts nye roman I de profane dager, Karsten, er en nyutdannet, homofil prest som bryter med en utagerende ungdomstid som student ved Teologisk fakultet i Oslo og trer inn i rollen som vikarierende kateket i en landsens menighet i Den norske kirke. Overgangen er brutal: fra lange netter og ungt utagerende sexliv, i lange våte netter på Johannes Åpen Bar(!), til bedehuskaffe, emissærer fra Jæren, basarer – og den seiglivede motstanden mot den forhatte Norsk Salmebok fra 1985. Romanen skildrer med presisjon møtet mellom personlig erfaring og institusjonell tradisjon, og tematiserer hvordan minner, skam og livsvalg former både tro og identitet over tid.

Det måtte gå som det måtte gå. Karsten møter sin nemesis, personifisert i den eldre og invaderende  bedehuskvinnen Agnes. Jeg har ikke lyst til å røpe for mye av handlingen, men vi møter også Karsten senere i livet: som prest med pålagt konfirmantundervisning, masete kolleger med offerstatus på hjemmekontor som sender lange kommanderende eposter til den stakkars aldrende presten Karsten, før de legger seg inn på Modum bad på grunn av stress på jobben (og fortsetter med å sende lange eposter og kalenderforespørsler.) Karsten gleder seg til pensjonstilværelsen og avskjeden med Den norske kirke har kommet i profane hender: en kano kan selfølgelig ta plassen til den eldgamle altertavlen, Human-Etisk Forbund holder seremonier i kirkerommet, og gudstjenesten er blitt en fil som må arkiveres korrekt i Microsoft, som for øvrig retter ordet "Bibel" til "bibel" med liten "b".

Forfatteren slipper oss langt inn i Karstens indre liv, på et glitrende vis, som en Vigdis Hjorth, eller Arnar Mykle. Det er mye å kjenne seg igjen i: irritasjonen over den digitale staten, Vy, det liberale inntoget i Den norske kirke, nevrodivergente Z-konfirmanter, og den store feministiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land. Romanen balanserer fint mellom raseri, resignasjon og et ømt blikk for det menneskelige  – og det hellige. Jeg både ler høyt, og må felle noen tårer når Karsten setter i gang med å synge Landstads salmer høyt, og kjenner på bunnløst hat mot Taylor Swift og alt hennes vesen.

Gilbert er svært belest og romanen rik på allusjoner til både litteratur, kirkehistorie og populærkultur, og handlingen drives godt fram, blant annet av Karstens undring: Hvorfor vil Agnes at Karsten skal forrette hennes begravelse tretti år etter bruddet? Fra min egen oppvekst blant salmebøker i Søgne husker jeg hvordan mine foreldre måtte gjemme Bjørn Eidsvåg-kassettene når venner fra Vestlandet kom på besøk på åttitallet. Gilbert fanger det tragikomiske i dette, i Agnes’ advarsler – ikke mot drukkenskap eller kortspill, men mot noe mye verre: Eidsvåg som verdslig. 

I de profane dager er en roman som treffer urovekkende presist i vår tid. I en samtid preget av autoritære tilbakeslag, religiøs instrumentalisering og politisk polarisering – fra Donald Trump og kristennasjonalisme i USA, med ytrehøyre-kristendom også i europeisk sammenheng, til den moderne og liberale norske kirke – fremstår Ida Gilberts roman som både litterært glitrende og nødvendig. Forsiden forsterker dette inntrykket: kirketårnet står fortsatt, men er slynget inn i liberalt regnbuebånd som kan leses både som håp og unødvendig verdslig pynt – hellighet og det profane i samme bilde. Det er vakkert, urolig og tvetydig, akkurat som romanen selv. I de profane dager er klok, rasende, sår og underholdende på samme tid – og våger å stille spørsmålet om hva som skjer når troen blir dekor og politikken religion. Jeg kaster et sakralt og liberalt Terningkast: 7 :)

PS: Ikke trodde jeg at jeg i 2026 skulle ville kjøpe meg en Landstads reviderte salmebok fra 1924, muligens Landstads kirkesalmebog" fra 1869 – men nå står antikvariatet for tur, bilen har kollisjonsputer og multekrem á la Agnes ligger klar i fryseren. Jeg gleder meg til neste bok i dette store og viktige forfatterskapet!