Januar 1941 – Krigens alvor

I boken Sigrid Undset skriver hjem viser forfatter, regissør, motstandsmann og venn Arne Skouen (1918-2009) hvordan Sigrids år i USA under andre verdenskrig var tunge; hun levde tett på verdenspolitikken, fulgte utviklingen i Europa dag for dag. Før USA formelt går inn i krigen skriver Sigrid Undset dags dato hjem om hvordan Roosevelt sprenger grensene for amerikansk nøytralitet gjennom den såkalte Låne- og leie-loven.

 
I et brev skrevet dags dato til hennes søster Ragnhild i Stockholm framhever Sigrid president Roosevelts billedbruk når han varslet brudd med nøytraliteten, og utsending av våpen og utstyr til et krigsrammet Europa: "jeg tar ikke betaling av naboen fo
r å låne ham hageslangen, hvis huset hans står i brann» (1982:53). For Sigrid var dette avgjørende; krigen var global, og ansvaret kunne ikke skyves unna. Arne understreker hvordan Sigrid tidlig forstod rekkevidden av dette: «Hun var fullt på det rene med hvor farlig nazismen er for Amerika og hele verden» (1982:53).

Når angrepet på Pearl Harbor kom 7. desember 1941, ble denne erkjennelsen også kroppslig. «Hun hadde noe å gjøre inne i city – alle mennesker snakket i harnisk i dag, og alle sier det samme» (Ibid.)» I et brev til søsteren Ragnhild skildrer Sigrid denne morgenen; sanseinntrykk som hadde brent seg fast: «Det var et rart, intenst rødt lys med gyldne glimt. Det var den rareste belysning jeg har sett – jeg kommer aldri til å glemme den» (Ibid.)

Sigrids støtte til, og samarbeid med ekteparet Roosevelt var forankret i hennes kunnskap, status, arbeid og erfaringer fra Europa – i den mørke vissheten om hva som står på spill. Arne Skouen formulerer det slik: «Enthusiasmen er hele tiden knyttet til president Roosevelt, og alt han sto for. I vurderingen av ham begrenser hun seg ikke bare til innsatsen i krigsårene, det går ekko bakover til kampen mot den voksende nazismen og fascismen i tredveårene» (1982:55).

Undset så tidlig at amerikansk inngripen ville være uunngåelig. Hun skrev rett fram: «Jeg tror jo ikke at Amerika kan holde sig utenfor stort lenger – og viljen til å gripe inn vokser i vide kretser» (1982:52). 10. januar er en tid for venting, årvåkenhet og alvor. Krigen er ikke fjern for Sigrid i USA. Den er nær – og å skrive er en sentral del av motstanden.