🙈

 MOBIL

Undertegnede har en lei tendens til å glemme igjen mobilen i bilen om morgenen etter å ha levert et barn på skole andre siden av byen. Klokka er 8.30 og i hodet er det kaos. I en stresset tid begynner den ekstra gåturen de 20 metrene til bilen for å hente den gjenglemte iPhonen t å bli et ufrivillig morgenritual. Men tenker jeg, for å ikke bli alt for flad: dette gir meg tid til å tenke over hva jeg egentlig skal gjøre i dag. Hurra for det! Når jeg kommer inn i huset skal jeg skrive ferdig Fædrelandsvennen-teksten og sende inn, tenker jeg. Eller; jeg skrev teksten ferdig i natt, men den er jo ikke god nok, så den må jeg skrive igjen. 

PETIT

Da jeg påbegynte mitt hovedfag i «Språk, litteratur og mediefag» i 1997 planla jeg å skrive om «petit» eller «uten filter» og leserinnlegg-sjangren. Jeg samlet inn mange slike tekster fra norske aviser fra midtveis på nittitallet og leste meg opp på kommunikasjonsteori, men det som slår meg i dag, var alle tekstene skrevet av menn, som som for eksempel Kjetil Rollness i Dagbladet og Bjørn Gabrielsen i Morgenbladet. Hvorfor tok jeg ikke med Marie Simonsen fra Dagbladet eller Lillian Røssaak fra Fædrelandsvennen, eller skrev ikke kvinner slike tekster på denne tiden? I alle fall: jeg elsker petitsjangren, den litt slentrende, personlige stilen, og i dag går det opp for meg (for jeg valgte heldigvis og dessverre til slutt på å skrive en litterær hovedoppgave om Jan Erik Vold sin kortprosasamling «Fra rom til rom, SAD & CRAZY») at menn tradisjonelt har større rom til å være slentrende, hoppende og litt unøyaktig. Og at dette også gjør det lettere for dem å “mene” - og ofte har de en kameratgjeng som mener det samme. Er det ikke sånn?

80 % 

Mens jeg leter etter telefonen som har falt ned mellom forsetene i bilen tenker jeg at det jeg skriver aldri er «godt nok.» Hvorfor skriver jeg ikke godt nok? Tekstene mine er full av stavefeil og krimininiminelle brudd på kommareglene. Men min gründermentor Åkki Lidi sier nettopp det, at 80 % er nok. Mer enn nok. Men er det det? Jeg får (som sikkert mange som leser denne teksten her også får) mye kritikk. Sikkert også mye fortjent kritikk. Det er to ting i livet som er sikkert, sa læreren min på videregående: «Du skal dø og du kommer til å få masse kritikk.» Sånn er det bare, det jeg gjør er ikke godt nok, jeg burde heller gjøre ting sånn eller slik. Jeg er for uvøren, spiss, for snill eller alt for alarmistisk. Jeg anslår at teksten jeg har «ferdigsskrevet» ikke er på 80 % er gang, kanskje på 65 %?, og jeg undrer meg plutselig om dette kanskje også er debattleder Mari Horve Reite sitt hovedpoeng i sin 8. marskronikk. 

 

IKKE AKKURAT PETIT

Panneklask og latter: hvorfor har jeg ikke skjønt det — herlighed, dette er metanivået sitt det. Mari Horve Reite mener at kvinner er opptatt av «feil» ting, ikke ordrett, altså, men det er det hun mener, tror jeg. Vi tar ikke «plass» i den offentlige debatten. Og dette er noe hun tenker på hver 8. mars. Det er ikke noe jeg tenker på hver 8. mars, men ok, kanskje Reite har et poeng. Men åssen tar man egentlig plass? Sender jeg leserinnlegg til Fædrelandsvennen får det gjerne påskriften under i parenentes og/eller kursiv (Innlegget er forkortet. Red.) Eller med et sabla teit illustrasjonsbilde, for eksempel av et tomt bibliotek som har vært en gjenganger. Og da kjenner jeg på skam. De høye “herrer” og “fædrer” i Fædrelandsvennen har nok ledd godt når de har sett teksten min, jeg ser for meg at de står rundt kaffemaskinen og ler: hun kaller den en kronikk, høhø.) Men så tenker de, stakkars henne og er greie og publiserer halvparten. 

 

MODERLANDET NORGE

Men, ok, en debattleder, som endelig nå er en kvinne, hurra, hun mener vi kvinner også nå bør ta ordet digitalt i diskusjonene under artiklene på fvn.no, når der et noen få timers vindu for det. Men, beklager, det kjenner jeg på at jeg ikke orker. På vei inn til huset etter å ha gravd fram telefonen mellom brukte munnbind under bilsetene kommer jeg på boka som kom i postkassa for et par dager siden (og som jeg selvfølgelig ikke har rukket å nærlese.) Tittelen er Kvinnenes by, tror jeg, og den viser det lille som finnes av kvinnenavn på gater og kvinner på sokkel i vår hovedstad, og er skrevet av forfattere Marta Breen, Helene Uri og Hilde Østby. Der skrives det også at det er menn som har utviklet byene slik vi ser dem i dag (fritt fortalt) og byene kanskje hadde sett annerledes ut om det var utviklet av kvinner og barn? Sånn tenker jeg litt om fvn.no også. Til og med navnet er patriarkalsk. Norge er da en moderland like mye som et fædreland? Hvorfor er ikke Sørlandets beste skribent Lillian Røssaak i Fædrelandsvennen? 

FEMINISTNETTVERK SØR

For to år siden var jeg så lei av å nilese hatefulle utsagn på Sørlandsnyhetenes plattformer, samt debatter med manneoverskudd på fvn.no, at jeg opprettet facebookgruppa Feministnettverk Sør. Den har nå over 800 medlemmer (og er du feminist er du velkommen som medlem uansett kjønn.) Mitt inntrykk fra gruppa er at kvinner følger med i nyhetsbildet og ønsker å diskutere. Og det er stor grad av uenighet. Jeg har på to år kun måtte vise ut et eneste medlem, så dette må da si å ha fungert? Medadministratorer Maren Garmann Launes og Brita Fjermedal er ikke bare et par fagfolk som jobber beinhardt for likestilling på Sørlandet, de har også vært gode samtalepartnere når det har stormet på gruppa. Noen måneder etter Feministnettverk Sør, kom Mødrelandavennen ut med podkasten «Det ho sa» og det er virkelig et steg i riktig retning. På mange måter så tenker jeg at alle de kvinnene som har vært gjester hos Birgitte Klækken og Co, og de gode artiklene som har vært trykket i etterkant, viser at det fins masse kvinner her i sør som motbeviser debattleders påstand om at vi kvinner ikke følger med og tør mene om saker offentlig?  

 

FORM

Kanskje handler det om formen? Fædrelandsvennen spesielt og den fjerde statsmakt generelt har utviklet seg enormt bare gjennom det siste tiåret. Og mye godt arbeid med debattredaktør Mari Horve Reite i spissen har vært gjort til nå. Men kanskje er debattsegmentet ikke helt ferdigutviklet i mediehuset og i bransjen? Kanskje er det ting å å lære fra (inter)nasjonale delings- og diskusjonsgrupper som «Den Selskabelige» og «Feministnettverk Sør?» Som jeg kan se er det få debatter og tekster vi har hatt/skrevet på vår gruppe som har fått videre liv i sørlandske mediehus. Jeg kommer i farten kun på et par saker fra Agderposten der man okker og oier seg over at noen på Feministnettverk Sør kan mene det er galt å løfte kvinnelige politikere. Hva med å ta kvinners meningsfelt mer på alvor i sørlandske mediehus? 

 

HALVEIS I RANTEN MIN :D

Oi - dette har jeg skrevet på mobilen ved kjøkkenbenken, så nå må jeg vel komme til saken? Er ikke dette bare noe rør? Jeg tar en kikk til på min tekst fra i natt, og får god hjelp av et par på Feministnettverk Sør til å ta bort de verste skrivefeilene og lar det stå til. Her er min nattlige strikketøysbetraktning etter å ha lest Mari Horve Reites debattkronikk 8. mars, min kronikkens del to (og håber Mødrelandsvennen trykker også denne.)

 

UDENFORSKAB 

I 1842 kom det ut en annerledes tekst i avisen Den Constitusjonelle i datidens Christiania. Overskriften lød: «Nogle Strikketøisbetragtninger» og anses av mange for å være Norges første offentlige feministiske tekst. På Sørlandet kan vi være stolte over at teksten var skrevet av en kvinne født og delvis oppvokst i Kristiansand, Camilla Wergeland Collett. Jeg anbefaler å gå inn på nb.no og lese hele teksten, men kort fortalt handler Nogle Strikketøisbetragtninger om hva slags offentlighet vi skal ha. Collett reagerer på at menn helst diskuterer, støtter, spiser viktige middager hos hverandre, og henger med menn i Klubselskabet, mens kvinner ikke får være med og kun kan melde ting for døve ører fra sidelinjen. Forbauselsen min ble derfor stor da Fædrelandsvennens debattredaktør på kvinnedagen 8. mars, hele 180 år etter Colletts revolusjonære tekst, skriver at den største trusselen mot likestilling er kvinner som ikke følger med i nyhetsbildet og ikke deltar i debatter, men istedet benytter sin tid til å sysle med strikking, interiør, barneoppdragelse og strikking, og at hun finner dette deprimerende.

 

DIALOGUE

Jeg mener både debattredaktørens premiss og konklusjon er feil, men er ferdig med å være deprimert. Som uttalt feminister er jeg vant til å bli fortalt hva jeg får lov til å bedrive tiden med. Jeg har gjennom 13 år med åpen facebookprofil særlig hatt mange tråd-debatter der jeg har blitt kalt sur, ikke faktabasert, at jeg er i et ekkokammer av enkelte menn og dessverre min erfaring er at en journalist i et kommentarfelt sjelden kommer alene. Eller, kanskje heldigvis, det er jo på mange måter fint, at man her en gjeng man er enige med og støtter. Men jeg har kalt dette «mansplaining» og står for det. Jeg strikker og broderer for å koble ut og deler også dette. Dette med håndarbeid er noe jeg opplever at både kvinner og menn syns er kult i sosiale medier, selv om strikking og håndarbeid tradisjonelt har lavstatus i forhold til fotballkamper med herrelag, trening, skogsliv og fluefiske. Derfor blir jeg litt forbauset over debattlederens påstand om at glede over og tidsbruk på estetikk, hage og håndarbeid, som er i en «Camilla Colletts Aand.» hindrer likestilling. Jeg vet ikke om det er riktig å dra «victim blame»-kortet her (det får jeg nok i tilfelle svi for i sosiale medier i etterkant), men skal det være sånn at debattleder i Mødrelandavennen skriver at det er kvinners egen feil at de ikke er likestilte med menn, fordi kvinner bruker tid på «feil ting,» og det på selveste kvinnedagen? En slik analyse er jeg sterkt uenig i, likestilling handler ikke om å unngå å henfalle til håndarbeid for den enkelte kvinner, problemet er strukturelt. 

 

TALL

For det andre kan statitistikken innlegget bygger på i beste fall diskuteres. Mange husstander er registrert med ett navn hos mediehuset Fædrelandsvennen, der alle kjønn kan lese som en Kari Normasdatter og lese om de de ønsker. Kan det være at mange kjønn liker å lese om oppussing og ny rosa tapet? 

 

HAVELIV

Et tredje poeng er at strikking og estetisk sans ikke i seg selv er en dårlig ting, faktisk tvert imot! Det er produktivt, miljøvennlig og meditativt for mange. Det er absolutt ikke noe kvinner skal bli fortalt at man skal være forsiktige med. Problemet i teksten er at det fremstilles som noe kvinner bevisst velger på bekostning av å engasjere seg i en samfunnsdebatt eller å lese nyheter. Det tror jeg ikke er korrekt.

 

TAUSHEDSKULTUR? 

Jeg tror vi må lete etter andre årsaker. I en svartekst fra 9. mars  «Den rungende tausheten» av Nina Solvang hevdes det at det er en taushetskultur på Sørlandet, som etter det jeg kan skjønne hindrer kvinner i å ta ordet. Selv mener jeg at det som kalles uønsket sørlandkultur er et oppkonstruert begrep. Byen jeg bor i, Kristiansand, deler jeg med andre innbyggere fra over 200 ulike nasjoner. De bor her, og er like gode sørlendinger som andre. Alle skal med, for å bruke et politisk slagord. Historiker Dag Hunstad viser i sin forskning at det sørlandske lynnet ble skrevet frem av forfattere som Vilhelm Krag og Gabriel Scott i begynnelsen av nittenhundretallet, og siden ble tekstene og sjenerte karakterer som fiskere «Ludefisken» og Markus benyttet av turistindustrien. Turistnæringen ville merkevarebygge Sørlandet som en ny «ufarlig» ferielandsdel. 

 

GORINE UDEN KRØLLÅR BAG ØRANE

Det som gjør den diskusjonen Solvang reiser interessant og komplisert er at Sørlandet først i 1905 endelig fikk sitt eget navn. Vi egder var vestlendinger fram til 1905, vi tilhører den minste landsdelen, er det ikke bare ca 200 000 som bor her nere da?  Og utdanningsnivået har vært tradisjonelt lavt, ingen av mine fire besteforeldre fikk utdannelse, familien hadde ikke råd, fjortenåringene ble sendt ut i arbeid. Mine foreldre var de første i min familie med mer enn syv års skolegang, og vi kan jo noe kaste et blikk på de levekårsundersøkelsene Fædrelandsvennens har videreformidlet opp igjennom. Men jeg mener at vi sørlendinger ikke i oss selv har et sjenert og tafatt «gen.» Det største antall sørelendinger bor langs kysten og er etterkommere av tøffe damer som Fiske-Gorine som heldigvis fremdeles står på Fiskebrygga i Kristiansand. I handel er det viktig med meninger, det har jeg selv og mange gründere med meg erfart. Og det er heller ikke så farlig å mene noe annet enn andre, det tror jeg jeg sørlandske foreldre forteller sine barn, ihverfall gjorde mi mor det. 

 

NATTA

Som næringsdrivende har jeg erfart å det å mene noe lokker praten igang og får folk i handlesmodus, så kan det jo være at man finner seg i å bli «enig» men kunden om ikke handelen går så bra? Haha. I Dag Hunstads doktoravhandling skriver han at vi egder, før vi fikk nytt navn som sørleninger ble beskrevet som stridige og tøffe, og når jeg ser rundt meg er det disse kvinnene jeg ser her i sør, og ikke minst blant medlemmene på Feministnettverk Sør (selv om dette også er en stor debatt der.) Men jeg står på mitt: Sørlandske kvinner er intelligente, velutdannede, hardtarbeidende. Vi lever ikke på ei rosa oppussings-sky, snarere tvert imot: Vi sørlandsdamer lever og ånder i Norges minst likestilte landsdel. Mange av oss jobber og kjemper hver dag for å utvikle en mer raus og mangfoldig landsdel. Og husk at dette ikke kun gjøres foran et tastatur. Kvinner er påvirkere på de rareste vis, selv om amnge av oss er travle, ikke minst på grunn av det tredje skiftet. Når jeg er ferdig med å sitte foran en skjerm i jobbsammenheng ønsker jeg gjøre noe analogt, brodere, strikke, ta en kaffi, treffe en venn, og akkurat nå gremmer jeg meg over alt jeg kunne gjort istedet for å bruke noen timer på skrive dette, sovet åtte timer i natt for eksempel? Som gründerkvinne må jeg følge pengene, jeg må fakturere arbeidet jeg gjør og leies inn av foreninger, bedrifter, stat og kommune for å dele mine kunnskaper i form av foredrag og tekster. Det er heller ikke alltid enkelt å være uttalt feminist verken åpent på Facebook eller i Fædrelandsvennens tråder. Ofte kommer mye rart i innboks i etterkant (ja, jeg gjentar meg selv her). Derfor har jeg disse tipsene fra ett mørklagt, rodete kjøkken med lysende skjerm til Fædre- og Mødrelandsvennes ledere på hvordan kvinner kan bli enda mer synlige i de debatter Sørlandets største mediehus arrangerer: 

TIPS

 

1: Inviter kvinner inn i debattstudioet deres: For å ta dette konkrete eksempelet fra 8. mars 2022: Hva om debattleder i sendte sitt innlegg i en epost til ulike aktører i regionen hen tenkte ville være uenig i det hen skriver til en tv/internettoverført direktesending i mediehusets debattstudio? Her kunne man diskutert kronikken fra ulike ståsteder. Jeg tror mange hadde sett på både direkte og i opptak og kanskje ville dermed fvn.no være enda bedre besøkt, og siden ført til lengre skriftlig debatt i avisens spalter? 

 

2. Hva med å leie inn dyktige skribenter dere oppdager i fra Feministnettverk Sør til å skrive kronikker for mediehuset, og så følge opp med live intervju og debatter? Temaer kan være både likestilling og strikking og det meste, egentlig,

 

3. Lag en strategisk plan for hvordan man får frem tydelige stemmer i offentligheten. La også kvinnene «follow the money:» Betal feminister for å skrive kronikker, lede debatter og ligende. Vadsett og Bernander er fantastiske, men de har nok oppdrag som det er? Lag intervjuer med flere «(u)vanlige kvinner» som også er rørleggere, politikere, forskere, renholdsarbeidere, kunstnere, samfunnsdebattanter og strikkegründere. Spre dem i økende

grad på alle flatene deres, og inviter til en trygg debatt der man kan delta i lengre perioder enn et par timer, som man ellers gjør i andre sosiale medier. 

 

NY ORGANISASJON

Til slutt kan jeg love at gruppa Feministnettverk Sør nå, etter to år, skal etableres som en organisasjon, der de som ønsker kan melde seg inn. Den som blir leder der vil helt garantert be en eller flere Mødrelandsvenn-redaktør på en kaffe i offentligheten, uten obligatorisk st(r)ikking eller Camilla Collett-referanser. Spørsmålet er om mediehuset svarer ja, påtroppende leder og undertegnede har sist vi spurte, fått et nei, takk. 

 

HÅB OM FLERE MØDEPLASSER 

Jeg håper uansett vi etter en del hurramegrundt i forbindelse med forrige kommunevalg, kan være enige om at det bør være vanlige folks tur nå (for å bruke et politisk slagord til) også i Fædrelandsvennen, og at vanlige sørlendinger viser seg å innimellom være meningsfulle, strikkende kvinner også på mvn.no. 

- Birgitte Kleivset, 

Kristiansand 10/3 2022