Skam

Skam er på andre siden av skalaen fra det å være «begeistret over egen fortreffelighet», men for meg kan denne siden av og til gjerne vært den eneste som finnes. Skammen er en gammel kjenning, nesten en følgesvenn, men en som stikker dypere enn ord kan forklare. Jeg har kjent den siden jeg kan huske – en mørk skygge som kryper frem uten varsel, som om den alltid har vent i meg, beredt til å gripe inn i øyeblikkene der jeg er mest sårbar.

Jeg stammer fra ei slekt som bar stolthet i hendene. Håndverkere og arbeidere, som arbeidet i stillhet og skapte konkrete ting av verdi på små heigårder og fiskevær. Strikketøy, treverk, og etterhvert fletting av kabler som ga lys og varme. Mine formødre og -fedre levde i den fysiske verden, forankret i det praktiske, i det målbare. Men da jeg som ung kom inn i akademia, steg jeg ut av den håndgripelige virkeligheten og inn i en svevende, tanketung verden. Et sted der mennesker snakket høyt om ideer og begreper, men hvor ingen satte en finger på de konkrete tingene jeg var vant til. Selv om jeg elsket gode, filosofiske kolleger, var det også for meg som å leve på kant med virkeligheten, og i den kanten ble jeg sittende, keramikken min og strikketøyet i fanget som et skjold, leireklumpnene og maskene som det eneste som holdt meg fast i den konkrete verden jeg kjente.

Skammen satt alltid der og så på, tålmodig som et speil. Den minnet meg om hvor annerledes jeg følte meg, hvor klønete jeg var i dette rommet av ord og ideer. Blant de andre, som svevde høyt og ubesværet, følte jeg meg som en skapning uten vinger, som en maur blant sommerfugler? Selv etter at jeg lukket den akademiske døren bak meg, og de altfor skarpe lysene i diskusjonenes kalde rom, kunne jeg ikke riste skammen av meg. Den satte seg som en stein i magen, tung og urørlig. I et samfunn som hyller synlige resultater og taler som flyr høyt, hørte jeg fremdeles den samme stemmen hviske: «Hva har du egentlig oppnådd? Er det noe her som betyr noe for noen?»

Og kanskje er det sant. Kanskje betyr ingenting av det noe som helst, og det er der, i tomrommet etter den erkjennelsen, at skammen og jeg virkelig har funnet hverandre.

Men på den andre siden – i et skyggelagt hjørne, nesten utenfor rekkevidde – finnes det også en annen følelse, som et svakt lys. Begeistringen, den som bor i håndverket, i de konkrete tingene, i kunst og skapelse. Den samme begeistringen jeg fant som barn, da jeg i hemmelighet skapte en hel verden i stua i Eigeheia, sammen med mine søsken, gjennom «radiosendingene» våre, disse små eskapadene fra virkeligheten. Der, i et rom av fantasier, var jeg hjemme, og det var ekte. Det var min første begeistring, fri fra tvil.

Selv nå, over 50 år senere, er skam og begeistring fortsatt tett sammenvevd i meg, som to krefter i kamp. Skammen er alltid rask, alltid der, en stille bølge av uro og tvil, mens begeistringen gløder sakte, som en svak, nesten umerkelig varme. Det er denne dansen mellom dem som har formet livet mitt, og kanskje er det her meningen ligger, et sted mellom skammen som trekker meg ned, og begeistringen som tidvis får meg til å glemme.

Når jeg ser tilbake, ser jeg at skammen aldri ble borte, den ble bare en del av selve rytmen, en melankolsk undertone i det jeg skaper. Det er en påminnelse om livets finurlige, ofte meningsløse gang. Og begeistringen? Kanskje er den mest av alt et forsøk på å holde seg flytende, på å gjøre noe vakkert i skyggen av skammen, og å finne en slags fred i at de to aldri helt slipper hverandre. (Skrevet med bistand av CHATgtp)