Mindre glossy, takk!

Har du noen gang lagt merke til hvordan folk kan være helt forskjellige i skrift, i sosiale medier, og når du møter dem ansikt til ansikt? Det er nesten som om vi alle har flere versjoner av oss selv, kanskje tilpasset de forskjellige arenaene vi beveger oss i? I sosiale medier kan noen virke superutadvendte og selvsikre – alltid med den perfekte vitsen eller den dype refleksjonen, mens de i virkeligheten er mer reserverte eller kanskje til og med sjenerte.

I skrift, via meldinger eller e-post, kan folk fremstå mer formelle eller gjennomtenkte, kanskje fordi de har tid til å polere ordene sine, mens de i en samtale ansikt til ansikt er spontane og mer avslappede – eller kanskje mer klønete og nølende. Det er fascinerende hvordan måten vi kommuniserer på endrer vår personlighet, eller i det minste hvordan vi blir oppfattet.

Og så har vi den virkelige versjonen av oss selv – den personen som eksisterer uten filter, verken polert eller perfeksjonert, men helt og holdent menneskelig. Når vi sitter overfor hverandre i virkeligheten, er det vanskeligere å skjule usikkerheter, kroppsspråk eller små nyanser som ikke alltid kommer frem i en tekst eller et Instagram-bilde, og jeg elsker det. 

La meg slå et slag for de gode, gammeldagse, analoge møtene i en verden som stadig blir mer digital (selv om jeg egentlig er introvert, og også trenger mye alenetid.) Analoge møter gir rom for spontanitet – samtalen tar en vending ingen hadde forutsett, og plutselig er man inne på et nytt spor som åpner opp for dypere forståelse og ekte kontakt. Vi kan merke hvordan noen har det, bare ved å være til stede i samme rom, observere kroppsspråk og energien mellom oss. Vi kan også føle oss mer tilkoblet når vi slipper å vente på en reaksjon som kanskje aldri kommer, eller en emoji som ikke helt fanger det vi egentlig vil si.

Og det er jo i de analoge møtene at relasjoner virkelig bygges. De gir oss muligheten til å være hele mennesker – ikke bare polerte versjoner av oss selv bak en skjerm, men også de litt klønete, spontane og ufiltrerte sidene. Så selv om teknologien gjør det lettere å holde kontakten, er det ingenting som slår de ekte møtene der vi kan føle, se, og oppleve hverandre fullt ut.

Det kan nesten føles som et lite sjokk når man møter noen i det virkelige liv etter å ha "kjent" dem på nett, og man plutselig innser at den personen er mye mer kompleks – kanskje mer sårbar, morsommere, eller rett og slett annerledes enn du forventet. Kanskje er det en påminnelse om at vi alle er mangefasetterte, og at ingen versjon av oss fullt ut fanger hele bildet av hvem vi er?

(Skrevet med bistand av ChatGTP)