Eg kjem jo rett frÃ¥ Bibelbeltet. Sørlandet. Landsdelen der Trump er konge og det stÃ¥r eit bedehus pÃ¥ kvart eit gatehjørne – og i Kvadraturen, ja der stÃ¥r dei tett, skal eg seie deg. Kvart hjørne, kvar smau, ein plass for syndsforlating og smale tankar. Heimbyen min, Kristiansand, er kjend for Quart, Palmesus og Mette-Marit – ho med familien som jo er ein festival i seg sjølv. Men pÃ¥ sida av strandpromenaden, bak palmetrær i plast og snadderloff, ligg bygdane, dei smÃ¥, (kyst)nære, utbyggingsvennlege bygdene. Dei som vaks seg doble pÃ¥ 80-talet, bÃ¥de i folk og i sjølvtillit. Med litt hjelp frÃ¥ “dei som kjente nokon i kommunen”. Ja, kjenner du nokon pÃ¥ topp der, dÃ¥ fÃ¥r du byggeløyve – sÃ¥ enkelt er det. Ordførar og byens rikaste mann drog pÃ¥ ferieturar i lag og bestemte korleis sentrum skulle sjÃ¥ ut. Resultatet? Ein bykjerne som liknar ein middels amerikansk kyrkjegard. Med plen. Med stein. Med nips og nok parkeringsplassar til Ã¥ romme alle pÃ¥ sørkysten.
Men for dei som ikkje berre køyrer forbi – som KnausgÃ¥rd skriv i Min kamp – eller ror seg fast i Lundeelva, som Jan Erik Vold skriv i Mor Godhjertas glade versjon. Ja, sÃ¥ finst det meir Ã¥ sjÃ¥. Ein kan løfte blikket – løfte det høgt – opp mot Randsheia pÃ¥ Tangvall. Og kva ser du der? Der stÃ¥r det eit Søgne-skilt. I Hollywood-stil. Og ein elefant. Ja, ein elefant. Midt i det grøne. Det stÃ¥r i skarp kontrast til det offisielle kunstverket i rundkøyringa nedanfor – statuen av “Sol”, steinalderkvinna. Søgnes første innbyggjar, 9000 Ã¥r gamal, og likevel mÃ¥ ho stÃ¥ og sjÃ¥ opp pÃ¥ ein betongkloss og ein elefant som har rymd frÃ¥ Leos Lekeland.
Hollywood-prega? Javisst. Det kjem frÃ¥ ein heilt eigen, lokal tradisjon: “MÃ¥ge Steffan”. I følgje Søgnes eiga historieforteljar, den legendariske Sturla Ertzeid, var det ei feiring av St. Stefans dag, 2. juledag. Men sÃ¥... gjekk det litt av hengslene. Slik det gjerne gjer. Eitt Ã¥r blei bokstavane pÃ¥ det brutalistiske rÃ¥dhuset bytta om. GØSNE kommune stod det plutseleg. Postkassar blei sprengt. Søppel velt ut i Høllegada. Det luktar "gude." Det luktar polyester. For det var dei same gjengen som var kongar pÃ¥ handballbanen i NygÃ¥rdshallen og sadd pÃ¥ Benoni. Ja, Benoni – med den plast-hamburgeren pÃ¥ taket. Polyester-patriotisme. American-sørlandsk stil. DÃ¥ Benoni gjekk inn, tok Søgnefolk med seg hamburgeren. Han fekk seg mange ein rundtur i rundkøyringane rundt juletider, som elefanten altsÃ¥ i 2024. Lensmannen sÃ¥g mellom fingrane pÃ¥ Ã¥ttitalet. Det var jo ein "mÃ¥ge steffan-"tradisjon. Det var jo Søgne. Men dÃ¥ den amerikanskinspirerte elefanten blei stole frÃ¥ Leos Lekeland i VÃ¥gsbygd og plassert ved sida av Sol i rundkøyringa pÃ¥ Tangvall, ja – dÃ¥ var lensmannen pensjonert, og Søgne slugt av kommuneelefanten Kristiansand.Kristiansand politikammeret oppklarte forholdet. Anmeldte saka. Men Søgne-folket svarte: “DÃ¥ save mi jøu bare ud ein elefant, Ã¥ sætte pÃ¥ heia.” Som sagt. SÃ¥ gjort. Og no prydar ogsÃ¥ elefanten klistremerke og dumperstickers bygda. Og eg elskar det. Eg elskar Søgne. Men æ lige ikkje Trump. Og eg blir nok ikkje heilt vandt til tanken pÃ¥ at Søgne, med alle sine miljø og sitt mangfald, skal reduserast til ein MAGA-elefant. Søgne-kulturen er sjøens kultur. Overfartens. BÃ¥dens. Det Ã¥ legge ut. Det Ã¥ kome heim. Og nÃ¥r du kjem deg over havet, og ser kor "greit" dei har det i Amærrika? Er det ikkje ein liten bismag? #Elefant "StaEsel
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar