Mindre glossy, takk!

Har du noen gang lagt merke til hvordan folk kan være helt forskjellige i skrift, i sosiale medier, og når du møter dem ansikt til ansikt? Det er nesten som om vi alle har flere versjoner av oss selv, kanskje tilpasset de forskjellige arenaene vi beveger oss i? I sosiale medier kan noen virke superutadvendte og selvsikre – alltid med den perfekte vitsen eller den dype refleksjonen, mens de i virkeligheten er mer reserverte eller kanskje til og med sjenerte.

I skrift, via meldinger eller e-post, kan folk fremstå mer formelle eller gjennomtenkte, kanskje fordi de har tid til å polere ordene sine, mens de i en samtale ansikt til ansikt er spontane og mer avslappede – eller kanskje mer klønete og nølende. Det er fascinerende hvordan måten vi kommuniserer på endrer vår personlighet, eller i det minste hvordan vi blir oppfattet.

Og så har vi den virkelige versjonen av oss selv – den personen som eksisterer uten filter, verken polert eller perfeksjonert, men helt og holdent menneskelig. Når vi sitter overfor hverandre i virkeligheten, er det vanskeligere å skjule usikkerheter, kroppsspråk eller små nyanser som ikke alltid kommer frem i en tekst eller et Instagram-bilde, og jeg elsker det. 

La meg slå et slag for de gode, gammeldagse, analoge møtene i en verden som stadig blir mer digital (selv om jeg egentlig er introvert, og også trenger mye alenetid.) Analoge møter gir rom for spontanitet – samtalen tar en vending ingen hadde forutsett, og plutselig er man inne på et nytt spor som åpner opp for dypere forståelse og ekte kontakt. Vi kan merke hvordan noen har det, bare ved å være til stede i samme rom, observere kroppsspråk og energien mellom oss. Vi kan også føle oss mer tilkoblet når vi slipper å vente på en reaksjon som kanskje aldri kommer, eller en emoji som ikke helt fanger det vi egentlig vil si.

Og det er jo i de analoge møtene at relasjoner virkelig bygges. De gir oss muligheten til å være hele mennesker – ikke bare polerte versjoner av oss selv bak en skjerm, men også de litt klønete, spontane og ufiltrerte sidene. Så selv om teknologien gjør det lettere å holde kontakten, er det ingenting som slår de ekte møtene der vi kan føle, se, og oppleve hverandre fullt ut.

Det kan nesten føles som et lite sjokk når man møter noen i det virkelige liv etter å ha "kjent" dem på nett, og man plutselig innser at den personen er mye mer kompleks – kanskje mer sårbar, morsommere, eller rett og slett annerledes enn du forventet. Kanskje er det en påminnelse om at vi alle er mangefasetterte, og at ingen versjon av oss fullt ut fanger hele bildet av hvem vi er?

(Skrevet med bistand av ChatGTP)

Jeg har aldri vært så stressa som når jeg var på stressmestringskurs!

Så der var jeg, i et rom fullt av folk som pustet dypt, lente seg tilbake i stoler som så altfor komfortable ut, og snakket om hvor deilig det var å ta kontroll over livet sitt. “Hvor deilig?” tenkte jeg. Jeg satt der, stiv som en pinne, med skuldrene oppe ved ørene og hjertet hamrende som en techno-DJ på speed.

Instruktøren, en sånn blond sporty superdame som nok løp to maraton i uka, hadde perfekt mann, tre barn og tok "det tredje skifte" på strak arm, sa: "La oss starte med å puste dypt inn, og så la vi all bekymring forlate kroppen med et langt pust ut." Lettere sagt enn gjort! Jeg pustet dypt inn og... å nei, jeg holdt pusten for lenge! Hva om jeg besvimer? Hvordan puster man egentlig riktig? Panikken steg raskt. Alle andre så ut som om de var på en strand på Bali, mens jeg satt der som en katt i et badekar.

Jeg tenkte at jeg kanskje var den eneste med ADHD på dette kurset? Var jeg den eneste som har drukket fire kopper kaffe før dette kurset? Alle andre sitter der i lotusstilling, med langsomme, rolige bevegelser, mens du sitter og prøver å holde tritt med tankene som raser forbi som en Formel 1-bil på Red Bull.

Instruktøren sa: "Fokuser på én tanke om gangen." Hæ? Én tanke? Vet du hvor mange tanker jeg har på en gang? Det er som en gjeng med små barn som roper i kor! Jeg kan ikke en gang fokusere på fokuseringen!"

Det ble med den ene dagen på stressmestringskurset og i etterkant har jeg tenkt at vi med ADHD kanskje helt organisk har rigga opp våre egne versjoner av "stressmestring" gjennom livet. Her er noen "kognitive strategier" som kanskje har blitt ganske velutviklet hos undertegnede (haha):

1. Den velkjente "deadline-rush"-strategien: Hvorfor ta det rolig og jobbe gradvis når du kan ignorere oppgaven til siste minutt, få et massivt adrenalinkick, og levere noe som ligner et mesterverk i ren panikk? Så kan vi slappe av etterpå... eller, vel, kanskje stresse med noe annet da.

2. Multitasking-mesterverket: Har vi ADHD? Klart vi har funnet en måte å gjøre alt på en gang! Lage middag, høre på en podcast, svare på meldinger og tenke på den ene tingen vi skulle gjort for to dager siden. Det er en helt egen form for organisering, bare med litt... kaos på toppen.

3. Prokrastinasjonens kunst: Mens andre kanskje ser på prokrastinasjon som noe negativt, har vi lært å håndtere det som en livsstil. "Hvorfor gjøre noe nå når du kan bekymre deg over det i timevis først?" Stressmestring? Vi har allerede klart å gjøre ørten ting for å unngå å stresse over det vi egentlig skulle gjøre.

Så kanskje vi ikke egentlig trenger stressmestringskurs – kanskje vi har funnet vår egen form for kaosmestring? Vi vet hvordan vi fungerer, og det innebærer ofte å bruke kreativitet og impulsivitet som en slags beskyttelse mot stress. Så når vi plutselig sitter på et kurs og blir bedt om å "puste dypt og tenke på én ting," føles det kanskje litt... vel, urealistisk?

Vi har rett og slett bygd opp vår egen kognitive forsvarsverk – og det funker ofte akkurat godt nok til at vi slipper unna med det? Eller? Hva tenker du?

(Skrevet med bistand av ChatGTP)

Framover! Om frigjøringsmusikken gospel

I min ungdom kom gospelmusikken inn i kirken der jeg vokste opp på 1980-tallet. Det var en spennende og radikal endring; plutselig ble trommer, elektrisk gitar og hender hevet i været akseptert, noe som tidligere hadde blitt ansett som "ukristelig". Sindige sørlandinger ropte ut "Jesus" i ren glede, og musikken fylte rommet med en ny, intens energi.

 I dag, når jeg ser nylig publiserte filmer som Amazing Grace (TV2), Summer of Soul (Disney)og Save the Children (Netflix) er det tydelig hvor denne musikken kom fra og hvordan den utviklet seg. Gospelmusikken, som vokste frem i USA, bærer med seg dype røtter fra både det afrikanske og amerikanske kontinentet. Den spredte seg fordi den har en kraftig følelsesmessig og åndelig påvirkning på lytteren, kjennetegnet av sterke vokaler, ofte fremført av kor eller solister, med en oppbyggende og energisk musikalitet. For mange var gospel frigjøring i sin reneste form.

Gospelens budskap om håp og forløsning inspirerer oss til å fortsette fremover, uansett hvilke utfordringer vi møter. På samme måte som gospelmelodiene aldri setter seg fast, men alltid beveger seg mot nye høyder, kan vi som mennesker bli inspirert til å fortsette kampen for frihet, for bedre liv, for kunst, og for sosial rettferdighet.

Gospelmusikken symboliserer et brudd med status quo, og den spilte en avgjørende rolle i borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet i USA. Den var mer enn bare religiøs musikk; den var et kamprop, en inspirasjon for mennesker til å reise seg mot raseskille og sosial urettferdighet. Den ga kraft til dem som kjempet mot undertrykkelse, og ble et uttrykk for både tro og politisk håp. Modulasjonene i gospelmusikken – de uventede skiftene til høyere nøkler – representerer ofte et åndelig gjennombrudd, der sangen bryter fri fra tidligere begrensninger og går mot nye høyder. Dette kan også tolkes politisk, som en frigjøring fra undertrykkelse og en overgang til et mer rettferdig samfunn, der marginaliserte grupper tar viktige steg mot selvstendighet og rettigheter.

For meg, som en åndelig søkende sanger i flere ungdomskor på 1980- og 1990-tallet, opplevde jeg de stadige, uventede skiftene i gospelens musikalske regler som noe helt frigjørende. De skapte en "wow-effekt" som føltes som en bølge av fremdrift og spenning. Hver gang musikken modulerte til en ny nøkkel, følte jeg at vi, både som sangere og lyttere, nådde nye, uventede høyder. Disse skiftene ga musikken en oppadstigende energi som ofte førte til en følelse av triumf og åndelig løsrivelse. Det var som om musikken aldri satte seg fast, men alltid beveget seg mot noe større, noe høyere – og denne bevegelsen reflekterte på mange måter budskapet i gospelsangene om håp, frelse og forløsning.

Gospelens harmoniske kompleksitet, inkludert dens bruk av dissonante akkorder som løses opp i harmoniske, vakre akkorder, skapte en følelse av forventning og frigjøring. Dissonansen skapte spenning – en følelse av uro eller ubehag – som ble frigjort når harmonien kom tilbake, noe som speilet mange av temaene i tekstene. Kampen mot motgang, lidelsen, ble alltid etterfulgt av en følelse av forløsning og seier, akkurat som i borgerrettighetsbevegelsen der kamp og undertrykkelse til slutt ble møtt med triumf og håp.

Selv i dag setter jeg ofte på Aretha Franklins Amazing Grace når jeg jobber kunstnerisk, og/eller ser mørkt på ting. Den frigjørende kraften i gospelmusikkens modulasjoner og skift mellom nøkler har fortsatt å påvirke meg, både som en åndelig og kunstnerisk inspirasjon. På samme måte som musikken stadig beveger seg bort fra det forutsigbare og inn i nye musikalske rom, ser jeg paralleller til hvordan politiske bevegelser og frigjøringskamper arbeider for å bryte med undertrykkende strukturer og skape nye sosiale og politiske realiteter. Gospelens modulasjoner, der musikken går over i en høyere nøkkel, kan tolkes som symbol på frigjøring – en brytning fra gamle strukturer og en bevegelse mot noe større, noe bedre.

For meg er gospelmusikken en påminnelse om at kampen for frihet, enten det er på et personlig, religiøst, kunstnerisk eller sosialt nivå, aldri er ferdig. Musikken er alltid i bevegelse, i likhet med livet selv. Gospelens budskap om håp og forløsning inspirerer oss til å fortsette fremover, uansett hvilke utfordringer vi møter. På samme måte som gospelmelodiene aldri setter seg fast, men alltid beveger seg mot nye høyder, kan vi som mennesker bli inspirert til å fortsette kampen for frihet, for bedre liv, for kunst, og for sosial rettferdighet.

(Skrevet med bistand av ChatGTP)

Side om side med Fru Falkberget

 

Nabohuset til min grantante var grønt, og inni bodde det en dame som kun iførte seg grønne klær, samt inventaret var i ulike grønne sjatteringer, mye av bildene, flisene og møblene hadde hun designet selv. "Fru Falkberget," ble hun titulert - også av min tante, som likevel betraktet naboen som en kjær venn. Fru Falkberget var antageligvis på autismespekteret, og farmor fortalte meg som liten jente at man bare måtte bestemme seg for når man ville gå, sette grenser og punktum litt "brutalt" når det gjaldt Fru Falkberget, om så hun var midt i en av sine uendelige (men ofte interessante) setninger og historier.

Jeg tror mye av hemmeligheten bak vennskapet mellom Fru Falkberget og Fru Grandtante var at de begge var på spekteret, min farmor må ha hatt ADHD som undertegnede, og så var det det at de som "husmødre" uten et arbeid kunne oppsøke hverandre for å holde fokus og opprettholde oppmerksomheten (min farmor) og å få nye ideer (Fru Falkberget.) De var begge veldig visuelt og praktisk anlagt, og Fru Falkberget ble en viktig medarbeider i mine besteforeldres Vev-bedrift, som pensjonister. Min bestefar snekret hundrevis av gigantiske vevganger for salg, med farmor som kaptein og matros og med Fru Falkberget som los.

Fru Falkberget og min grandtante speilet hverandre, selv så forskjellige de var. For meg, som er kommet i samme alder som min farmor og Fru Falkberget var da de ble venner reflekterer jeg over hvem som er "Fru Falkberget" i mitt liv? For det å speile andre være en nyttig strategi for å komme i gang med ting som kan føles overveldende spesielt og i livet generelt. For å ta vasking av hus som et (grelt) eksempel: Når hele familien er i sving, blir det lettere for meg å starte, organisere og fullføre slike oppgaver. Å speile andre, enten sosialt eller visuelt, hjelper meg med å takle mange av utfordringene mine.

Forskning viser at når personer med ADHD ser andre gjøre noe, skape kunst eller annet, kan speilnevronene deres aktiveres, noe som gjør det lettere for dem å følge samme handling. Dette kan gi en følelse av "delt energi," hvor personen med ADHD blir motivert til å gjøre oppgaven parallelt med den andre personen. Å ha noen til stede som gjør den samme oppgaven, eller bare er til stede i rommet, kan også redusere følelsen av ensomhet eller kjedsomhet som ofte følger med kjedelige rutineoppgaver. Det å ha en sosial ramme rundt det man gjør kan øke både motivasjonen og innsatsen.

For min grandtante trengte hun ikke å ha Fru Falkberget i rommet, jeg tror det mange ganger var nok å se det grønne huset ut fra sitt store stuevindu på Lundeheia. For fenomenet speiling og "body doubling," kan også gjøres veldig enkelt visuelt. Man kommer i tanker om Fru Falkberget og inventaret hennes ved å se huset hennes, selv setter jeg ofte på videoer av en kunstner jeg setter høyt som spiller/forteller mens jeg selv jobber kreativt! Det er spesielt nyttig når jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, eller når en stor oppgave føles umulig (noe de fleste oppgaver gjør, egentlig :-D).

Speilnevroner i hjernen vår hjelper oss å observere og imitere det andre gjør, og dette kan påvirke hvordan personer med ADHD forholder seg til omgivelsene sine.

Hvordan bruker du speiling strategisk og kreativt?

En Drømmende Barndom

Barndommen min var preget av en dyp indre verden, en verden fylt med fantasi og dagdrømmer. Der mange barn løp rundt utendørs, følte jeg aldri en særlig tiltrekning mot det. I stedet kunne jeg sitte i timevis inne, helt stille, mens tankene mine vandret til fjerne steder og spennende historier. Det var som om fantasien min var et rom jeg kunne trekke meg tilbake til når verden utenfor ble for krevende eller kaotisk.

På skolen var det en utfordring å holde følge. Jeg var en "stille elev" som sjelden laget bråk, men bak fasaden var det vanskelig å konsentrere seg om de tingene som krevde langvarig fokus. Lærerne sa kanskje at jeg var "flink" fordi jeg ikke forstyrret timene, men de visste ikke hvor mye jeg slet med å holde tankene mine på plass. Mange ganger gled de av sted, som blader i vinden, mens jeg stirret på tavlen uten egentlig å få med meg hva som ble sagt. Jeg kunne sitte der fysisk til stede, men mentalt var jeg langt borte, kanskje i en av de fantasiverdenene jeg stadig befant meg i.

Det var ikke slik at jeg ikke ønsket å delta mer aktivt. Jeg hadde et oppriktig ønske om å gjøre det bra, både hjemme og på skolen. Men jeg slet ofte med å finne energien til å følge opp det som ble forventet av meg. Det var som om det krevde enorm innsats å bare holde tritt med det andre så ut til å mestre uten anstrengelse. Samtidig fant jeg glede i mine egne stillesittende aktiviteter – å lese, tegne, eller bare drømme meg bort i mine egne tanker. Fantasien min var mitt tilfluktssted, og i den fant jeg en slags fred.

Det er først nå, i voksen alder, at jeg forstår mer av hvorfor barndommen min var som den var. Min ADHD-diagnose i senere år har kastet nytt lys over mange av de følelsene og utfordringene jeg hadde som barn. Jeg ser nå at min stillesittende, drømmende natur var en del av det å ha ADHD, spesielt slik det kan manifestere seg hos jenter. Jeg var aldri den typiske "hyperaktive" ungen som løp rundt og lagde støy – i stedet var jeg en som dagdrømte, en som ble sittende stille mens tankene fløy fritt.

Selv om jeg slet med å passe inn i forventningene rundt meg, var barndommen min også fylt med kreativitet og fantasi. I mine egne tanker kunne jeg være hva som helst, og det var der jeg følte meg fri. Nå, med den innsikten jeg har fått som voksen, kan jeg se tilbake på barndommen min med en dypere forståelse og aksept.

(Skrevet med bistand fra Chat GTP)

NVK Agder

 Refleksjoner fra fire år som leder av Norges Venstrekvinnelag Agder. I årene 2015 til 2018 var jeg leder jeg Norges Venstrekvinnelag Agder med dyktige styremedlemmer på plass. Det var en reise fylt med læring, engasjement og fantastiske møter med dyktige mennesker. 

Da jeg overtok ledervervet, var det mange som var vant til en annen form for møtevirksomhet. Det første årsmøtet jeg var ansvarlig for, bar preg av å være mer muntlig og uformelt. Dette var en læringskurve for meg, men takket være den varme støtten fra medlemmene i Venstre, følte jeg meg raskt hjemme i rollen.

Jeg ønsker å uttrykke en stor takknemlighet til alle de flotte menneskene og politikerne jeg har møtt i løpet av disse fire årene. Hver eneste interaksjon har beriket min erfaring og gitt meg verdifulle bekjentskaper. Jeg har fått samarbeide med engasjerte kvinner som har inspirert meg til å fortsette å kjempe for likestilling og rettferdighet.

Til de unge kvinnene jeg møter, som ønsker å forme fremtiden: Engasjer dere i et politisk parti eller en kvinneorganisasjon som Norges Venstrekvinnelag. Det er en plattform hvor deres stemmer kan bli hørt, og hvor dere kan gjøre en forskjell.

I løpet av disse årene  gjennomførte vi en rekke tiltak og arrangementer som har vært med på å styrke vår organisasjon og vårt budskap. Her er noen høydepunkter:

- 2015: Jeg opprettet Facebooksiden Agder Venstrekvinnelag. Vi begynte også å digitalisere referater og diskutere saker som likestilling og mangfold på nett.

 - 2016: Vi deltok på Arendalsuka for første gang, noe som ga oss muligheten til å bygge nettverk og synlighet. Årsmøtet i Lillesand viste tydelig at vi ønsket mer informasjon og samarbeid.

- 2017: Årsmøtet på Hos Naboen var en milepæl, med gode diskusjoner om fremtiden for organisasjonen. Vi planla møter, deltok på viktige arrangementer som «Knus glasstaket», og jobbet med rekruttering av kvinner til politikken.

- 2018: Vi fortsatte å bygge videre på det vi hadde oppnådd, med fokuserte arrangementer som frokostseminarer og deltakelse i 8. mars-parader. Dette året ble også preget av viktige diskusjoner om #MeToo-bevegelsen og hvordan vi kan fortsette å påvirke maktstrukturen i samfunnet.

Når jeg nå ser tilbake, er jeg stolt av hva vi oppnådde sammen som gruppe. Jeg vil oppfordre alle til å fortsette å engasjere seg for likestilling og kvinnehelsesaker i et politisk parti eller i den tverrpolitiske organisasjonen Kvinnegrepet.no.

🙈

 MOBIL

Undertegnede har en lei tendens til å glemme igjen mobilen i bilen om morgenen etter å ha levert et barn på skole andre siden av byen. Klokka er 8.30 og i hodet er det kaos. I en stresset tid begynner den ekstra gåturen de 20 metrene til bilen for å hente den gjenglemte iPhonen t å bli et ufrivillig morgenritual. Men tenker jeg, for å ikke bli alt for flad: dette gir meg tid til å tenke over hva jeg egentlig skal gjøre i dag. Hurra for det! Når jeg kommer inn i huset skal jeg skrive ferdig Fædrelandsvennen-teksten og sende inn, tenker jeg. Eller; jeg skrev teksten ferdig i natt, men den er jo ikke god nok, så den må jeg skrive igjen. 

PETIT

Da jeg påbegynte mitt hovedfag i «Språk, litteratur og mediefag» i 1997 planla jeg å skrive om «petit» eller «uten filter» og leserinnlegg-sjangren. Jeg samlet inn mange slike tekster fra norske aviser fra midtveis på nittitallet og leste meg opp på kommunikasjonsteori, men det som slår meg i dag, var alle tekstene skrevet av menn, som som for eksempel Kjetil Rollness i Dagbladet og Bjørn Gabrielsen i Morgenbladet. Hvorfor tok jeg ikke med Marie Simonsen fra Dagbladet eller Lillian Røssaak fra Fædrelandsvennen, eller skrev ikke kvinner slike tekster på denne tiden? I alle fall: jeg elsker petitsjangren, den litt slentrende, personlige stilen, og i dag går det opp for meg (for jeg valgte heldigvis og dessverre til slutt på å skrive en litterær hovedoppgave om Jan Erik Vold sin kortprosasamling «Fra rom til rom, SAD & CRAZY») at menn tradisjonelt har større rom til å være slentrende, hoppende og litt unøyaktig. Og at dette også gjør det lettere for dem å “mene” - og ofte har de en kameratgjeng som mener det samme. Er det ikke sånn?

80 % 

Mens jeg leter etter telefonen som har falt ned mellom forsetene i bilen tenker jeg at det jeg skriver aldri er «godt nok.» Hvorfor skriver jeg ikke godt nok? Tekstene mine er full av stavefeil og krimininiminelle brudd på kommareglene. Men min gründermentor Åkki Lidi sier nettopp det, at 80 % er nok. Mer enn nok. Men er det det? Jeg får (som sikkert mange som leser denne teksten her også får) mye kritikk. Sikkert også mye fortjent kritikk. Det er to ting i livet som er sikkert, sa læreren min på videregående: «Du skal dø og du kommer til å få masse kritikk.» Sånn er det bare, det jeg gjør er ikke godt nok, jeg burde heller gjøre ting sånn eller slik. Jeg er for uvøren, spiss, for snill eller alt for alarmistisk. Jeg anslår at teksten jeg har «ferdigsskrevet» ikke er på 80 % er gang, kanskje på 65 %?, og jeg undrer meg plutselig om dette kanskje også er debattleder Mari Horve Reite sitt hovedpoeng i sin 8. marskronikk. 

 

IKKE AKKURAT PETIT

Panneklask og latter: hvorfor har jeg ikke skjønt det — herlighed, dette er metanivået sitt det. Mari Horve Reite mener at kvinner er opptatt av «feil» ting, ikke ordrett, altså, men det er det hun mener, tror jeg. Vi tar ikke «plass» i den offentlige debatten. Og dette er noe hun tenker på hver 8. mars. Det er ikke noe jeg tenker på hver 8. mars, men ok, kanskje Reite har et poeng. Men åssen tar man egentlig plass? Sender jeg leserinnlegg til Fædrelandsvennen får det gjerne påskriften under i parenentes og/eller kursiv (Innlegget er forkortet. Red.) Eller med et sabla teit illustrasjonsbilde, for eksempel av et tomt bibliotek som har vært en gjenganger. Og da kjenner jeg på skam. De høye “herrer” og “fædrer” i Fædrelandsvennen har nok ledd godt når de har sett teksten min, jeg ser for meg at de står rundt kaffemaskinen og ler: hun kaller den en kronikk, høhø.) Men så tenker de, stakkars henne og er greie og publiserer halvparten. 

 

MODERLANDET NORGE

Men, ok, en debattleder, som endelig nå er en kvinne, hurra, hun mener vi kvinner også nå bør ta ordet digitalt i diskusjonene under artiklene på fvn.no, når der et noen få timers vindu for det. Men, beklager, det kjenner jeg på at jeg ikke orker. På vei inn til huset etter å ha gravd fram telefonen mellom brukte munnbind under bilsetene kommer jeg på boka som kom i postkassa for et par dager siden (og som jeg selvfølgelig ikke har rukket å nærlese.) Tittelen er Kvinnenes by, tror jeg, og den viser det lille som finnes av kvinnenavn på gater og kvinner på sokkel i vår hovedstad, og er skrevet av forfattere Marta Breen, Helene Uri og Hilde Østby. Der skrives det også at det er menn som har utviklet byene slik vi ser dem i dag (fritt fortalt) og byene kanskje hadde sett annerledes ut om det var utviklet av kvinner og barn? Sånn tenker jeg litt om fvn.no også. Til og med navnet er patriarkalsk. Norge er da en moderland like mye som et fædreland? Hvorfor er ikke Sørlandets beste skribent Lillian Røssaak i Fædrelandsvennen? 

FEMINISTNETTVERK SØR

For to år siden var jeg så lei av å nilese hatefulle utsagn på Sørlandsnyhetenes plattformer, samt debatter med manneoverskudd på fvn.no, at jeg opprettet facebookgruppa Feministnettverk Sør. Den har nå over 800 medlemmer (og er du feminist er du velkommen som medlem uansett kjønn.) Mitt inntrykk fra gruppa er at kvinner følger med i nyhetsbildet og ønsker å diskutere. Og det er stor grad av uenighet. Jeg har på to år kun måtte vise ut et eneste medlem, så dette må da si å ha fungert? Medadministratorer Maren Garmann Launes og Brita Fjermedal er ikke bare et par fagfolk som jobber beinhardt for likestilling på Sørlandet, de har også vært gode samtalepartnere når det har stormet på gruppa. Noen måneder etter Feministnettverk Sør, kom Mødrelandavennen ut med podkasten «Det ho sa» og det er virkelig et steg i riktig retning. På mange måter så tenker jeg at alle de kvinnene som har vært gjester hos Birgitte Klækken og Co, og de gode artiklene som har vært trykket i etterkant, viser at det fins masse kvinner her i sør som motbeviser debattleders påstand om at vi kvinner ikke følger med og tør mene om saker offentlig?  

 

FORM

Kanskje handler det om formen? Fædrelandsvennen spesielt og den fjerde statsmakt generelt har utviklet seg enormt bare gjennom det siste tiåret. Og mye godt arbeid med debattredaktør Mari Horve Reite i spissen har vært gjort til nå. Men kanskje er debattsegmentet ikke helt ferdigutviklet i mediehuset og i bransjen? Kanskje er det ting å å lære fra (inter)nasjonale delings- og diskusjonsgrupper som «Den Selskabelige» og «Feministnettverk Sør?» Som jeg kan se er det få debatter og tekster vi har hatt/skrevet på vår gruppe som har fått videre liv i sørlandske mediehus. Jeg kommer i farten kun på et par saker fra Agderposten der man okker og oier seg over at noen på Feministnettverk Sør kan mene det er galt å løfte kvinnelige politikere. Hva med å ta kvinners meningsfelt mer på alvor i sørlandske mediehus? 

 

HALVEIS I RANTEN MIN :D

Oi - dette har jeg skrevet på mobilen ved kjøkkenbenken, så nå må jeg vel komme til saken? Er ikke dette bare noe rør? Jeg tar en kikk til på min tekst fra i natt, og får god hjelp av et par på Feministnettverk Sør til å ta bort de verste skrivefeilene og lar det stå til. Her er min nattlige strikketøysbetraktning etter å ha lest Mari Horve Reites debattkronikk 8. mars, min kronikkens del to (og håber Mødrelandsvennen trykker også denne.)

 

UDENFORSKAB 

I 1842 kom det ut en annerledes tekst i avisen Den Constitusjonelle i datidens Christiania. Overskriften lød: «Nogle Strikketøisbetragtninger» og anses av mange for å være Norges første offentlige feministiske tekst. På Sørlandet kan vi være stolte over at teksten var skrevet av en kvinne født og delvis oppvokst i Kristiansand, Camilla Wergeland Collett. Jeg anbefaler å gå inn på nb.no og lese hele teksten, men kort fortalt handler Nogle Strikketøisbetragtninger om hva slags offentlighet vi skal ha. Collett reagerer på at menn helst diskuterer, støtter, spiser viktige middager hos hverandre, og henger med menn i Klubselskabet, mens kvinner ikke får være med og kun kan melde ting for døve ører fra sidelinjen. Forbauselsen min ble derfor stor da Fædrelandsvennens debattredaktør på kvinnedagen 8. mars, hele 180 år etter Colletts revolusjonære tekst, skriver at den største trusselen mot likestilling er kvinner som ikke følger med i nyhetsbildet og ikke deltar i debatter, men istedet benytter sin tid til å sysle med strikking, interiør, barneoppdragelse og strikking, og at hun finner dette deprimerende.

 

DIALOGUE

Jeg mener både debattredaktørens premiss og konklusjon er feil, men er ferdig med å være deprimert. Som uttalt feminister er jeg vant til å bli fortalt hva jeg får lov til å bedrive tiden med. Jeg har gjennom 13 år med åpen facebookprofil særlig hatt mange tråd-debatter der jeg har blitt kalt sur, ikke faktabasert, at jeg er i et ekkokammer av enkelte menn og dessverre min erfaring er at en journalist i et kommentarfelt sjelden kommer alene. Eller, kanskje heldigvis, det er jo på mange måter fint, at man her en gjeng man er enige med og støtter. Men jeg har kalt dette «mansplaining» og står for det. Jeg strikker og broderer for å koble ut og deler også dette. Dette med håndarbeid er noe jeg opplever at både kvinner og menn syns er kult i sosiale medier, selv om strikking og håndarbeid tradisjonelt har lavstatus i forhold til fotballkamper med herrelag, trening, skogsliv og fluefiske. Derfor blir jeg litt forbauset over debattlederens påstand om at glede over og tidsbruk på estetikk, hage og håndarbeid, som er i en «Camilla Colletts Aand.» hindrer likestilling. Jeg vet ikke om det er riktig å dra «victim blame»-kortet her (det får jeg nok i tilfelle svi for i sosiale medier i etterkant), men skal det være sånn at debattleder i Mødrelandavennen skriver at det er kvinners egen feil at de ikke er likestilte med menn, fordi kvinner bruker tid på «feil ting,» og det på selveste kvinnedagen? En slik analyse er jeg sterkt uenig i, likestilling handler ikke om å unngå å henfalle til håndarbeid for den enkelte kvinner, problemet er strukturelt. 

 

TALL

For det andre kan statitistikken innlegget bygger på i beste fall diskuteres. Mange husstander er registrert med ett navn hos mediehuset Fædrelandsvennen, der alle kjønn kan lese som en Kari Normasdatter og lese om de de ønsker. Kan det være at mange kjønn liker å lese om oppussing og ny rosa tapet? 

 

HAVELIV

Et tredje poeng er at strikking og estetisk sans ikke i seg selv er en dårlig ting, faktisk tvert imot! Det er produktivt, miljøvennlig og meditativt for mange. Det er absolutt ikke noe kvinner skal bli fortalt at man skal være forsiktige med. Problemet i teksten er at det fremstilles som noe kvinner bevisst velger på bekostning av å engasjere seg i en samfunnsdebatt eller å lese nyheter. Det tror jeg ikke er korrekt.

 

TAUSHEDSKULTUR? 

Jeg tror vi må lete etter andre årsaker. I en svartekst fra 9. mars  «Den rungende tausheten» av Nina Solvang hevdes det at det er en taushetskultur på Sørlandet, som etter det jeg kan skjønne hindrer kvinner i å ta ordet. Selv mener jeg at det som kalles uønsket sørlandkultur er et oppkonstruert begrep. Byen jeg bor i, Kristiansand, deler jeg med andre innbyggere fra over 200 ulike nasjoner. De bor her, og er like gode sørlendinger som andre. Alle skal med, for å bruke et politisk slagord. Historiker Dag Hunstad viser i sin forskning at det sørlandske lynnet ble skrevet frem av forfattere som Vilhelm Krag og Gabriel Scott i begynnelsen av nittenhundretallet, og siden ble tekstene og sjenerte karakterer som fiskere «Ludefisken» og Markus benyttet av turistindustrien. Turistnæringen ville merkevarebygge Sørlandet som en ny «ufarlig» ferielandsdel. 

 

GORINE UDEN KRØLLÅR BAG ØRANE

Det som gjør den diskusjonen Solvang reiser interessant og komplisert er at Sørlandet først i 1905 endelig fikk sitt eget navn. Vi egder var vestlendinger fram til 1905, vi tilhører den minste landsdelen, er det ikke bare ca 200 000 som bor her nere da?  Og utdanningsnivået har vært tradisjonelt lavt, ingen av mine fire besteforeldre fikk utdannelse, familien hadde ikke råd, fjortenåringene ble sendt ut i arbeid. Mine foreldre var de første i min familie med mer enn syv års skolegang, og vi kan jo noe kaste et blikk på de levekårsundersøkelsene Fædrelandsvennens har videreformidlet opp igjennom. Men jeg mener at vi sørlendinger ikke i oss selv har et sjenert og tafatt «gen.» Det største antall sørelendinger bor langs kysten og er etterkommere av tøffe damer som Fiske-Gorine som heldigvis fremdeles står på Fiskebrygga i Kristiansand. I handel er det viktig med meninger, det har jeg selv og mange gründere med meg erfart. Og det er heller ikke så farlig å mene noe annet enn andre, det tror jeg jeg sørlandske foreldre forteller sine barn, ihverfall gjorde mi mor det. 

 

NATTA

Som næringsdrivende har jeg erfart å det å mene noe lokker praten igang og får folk i handlesmodus, så kan det jo være at man finner seg i å bli «enig» men kunden om ikke handelen går så bra? Haha. I Dag Hunstads doktoravhandling skriver han at vi egder, før vi fikk nytt navn som sørleninger ble beskrevet som stridige og tøffe, og når jeg ser rundt meg er det disse kvinnene jeg ser her i sør, og ikke minst blant medlemmene på Feministnettverk Sør (selv om dette også er en stor debatt der.) Men jeg står på mitt: Sørlandske kvinner er intelligente, velutdannede, hardtarbeidende. Vi lever ikke på ei rosa oppussings-sky, snarere tvert imot: Vi sørlandsdamer lever og ånder i Norges minst likestilte landsdel. Mange av oss jobber og kjemper hver dag for å utvikle en mer raus og mangfoldig landsdel. Og husk at dette ikke kun gjøres foran et tastatur. Kvinner er påvirkere på de rareste vis, selv om amnge av oss er travle, ikke minst på grunn av det tredje skiftet. Når jeg er ferdig med å sitte foran en skjerm i jobbsammenheng ønsker jeg gjøre noe analogt, brodere, strikke, ta en kaffi, treffe en venn, og akkurat nå gremmer jeg meg over alt jeg kunne gjort istedet for å bruke noen timer på skrive dette, sovet åtte timer i natt for eksempel? Som gründerkvinne må jeg følge pengene, jeg må fakturere arbeidet jeg gjør og leies inn av foreninger, bedrifter, stat og kommune for å dele mine kunnskaper i form av foredrag og tekster. Det er heller ikke alltid enkelt å være uttalt feminist verken åpent på Facebook eller i Fædrelandsvennens tråder. Ofte kommer mye rart i innboks i etterkant (ja, jeg gjentar meg selv her). Derfor har jeg disse tipsene fra ett mørklagt, rodete kjøkken med lysende skjerm til Fædre- og Mødrelandsvennes ledere på hvordan kvinner kan bli enda mer synlige i de debatter Sørlandets største mediehus arrangerer: 

TIPS

 

1: Inviter kvinner inn i debattstudioet deres: For å ta dette konkrete eksempelet fra 8. mars 2022: Hva om debattleder i sendte sitt innlegg i en epost til ulike aktører i regionen hen tenkte ville være uenig i det hen skriver til en tv/internettoverført direktesending i mediehusets debattstudio? Her kunne man diskutert kronikken fra ulike ståsteder. Jeg tror mange hadde sett på både direkte og i opptak og kanskje ville dermed fvn.no være enda bedre besøkt, og siden ført til lengre skriftlig debatt i avisens spalter? 

 

2. Hva med å leie inn dyktige skribenter dere oppdager i fra Feministnettverk Sør til å skrive kronikker for mediehuset, og så følge opp med live intervju og debatter? Temaer kan være både likestilling og strikking og det meste, egentlig,

 

3. Lag en strategisk plan for hvordan man får frem tydelige stemmer i offentligheten. La også kvinnene «follow the money:» Betal feminister for å skrive kronikker, lede debatter og ligende. Vadsett og Bernander er fantastiske, men de har nok oppdrag som det er? Lag intervjuer med flere «(u)vanlige kvinner» som også er rørleggere, politikere, forskere, renholdsarbeidere, kunstnere, samfunnsdebattanter og strikkegründere. Spre dem i økende

grad på alle flatene deres, og inviter til en trygg debatt der man kan delta i lengre perioder enn et par timer, som man ellers gjør i andre sosiale medier. 

 

NY ORGANISASJON

Til slutt kan jeg love at gruppa Feministnettverk Sør nå, etter to år, skal etableres som en organisasjon, der de som ønsker kan melde seg inn. Den som blir leder der vil helt garantert be en eller flere Mødrelandsvenn-redaktør på en kaffe i offentligheten, uten obligatorisk st(r)ikking eller Camilla Collett-referanser. Spørsmålet er om mediehuset svarer ja, påtroppende leder og undertegnede har sist vi spurte, fått et nei, takk. 

 

HÅB OM FLERE MØDEPLASSER 

Jeg håper uansett vi etter en del hurramegrundt i forbindelse med forrige kommunevalg, kan være enige om at det bør være vanlige folks tur nå (for å bruke et politisk slagord til) også i Fædrelandsvennen, og at vanlige sørlendinger viser seg å innimellom være meningsfulle, strikkende kvinner også på mvn.no. 

- Birgitte Kleivset, 

Kristiansand 10/3 2022